Friluftselskeren vil nok også si at du må stå tidlig opp og lytte og se. For det er når dagen gryr at skogen virkelig lever. Når orrhanenes tidløse mumling lyder fra fjerne myrer, når tiuren utfolder sitt urgamle spill i gammelskogen, eller når perleuglen starter opp sine langmodige serier. Og fargene på torvmosene – som kommer gradvis etter som lyset øker!
Eller spør den sorgfulle, som har funnet den velgjørende stillheten et sted. Som finner styrke til å komme seg videre. Til igjen å bli et sterkt menneske.
Men spør også ungdommen, som søker til Marka for å utfolde sitt overskudd! Som blir glad i skogen fordi den blir en god venn
Spør dem som har greie på folkehelse. Som sier at Marka er så viktig.
Spør dem som bor i Oslo om hva som er bra med byen. Mange vil svare: Nærhet til Marka!
Eller spør naturverneren som kanskje først blir litt alvorlig. Men siden ivrig. For naturvern er å se langt. Naturvern er å redde verdier som ennå finnes. Naturvern er å se både farer og muligheter. På samme måte som i kulturvernet. Det var en tid da selv prestene argumenterte for å rive stavkirkene. En utenkelig tanke i dag. Man altfor mange ser ikke verdien av intakt natur – heller ikke av unike Østmarka.
Kanskje om hundre år – eller om ennå flere år – ligger Østmarka fremdeles intakt? Uten svære tekniske inngrep, spart for all den nedbygging og ødeleggelse som visse krefter står for
Kanskje noen da stiller de samme spørsmålene, om igjen? Kanskje svaret da bare blir et undrende blikk: Hva Østmarka betyr? Det er jo der vi tømmer våre hoder, der vi fyller på med ny livsvilje, der vi henter skjønnhet og inspirasjon. Det er jo nærskogen vår, det er eventyrskogen, og det er villmarka vår. Og kanskje: Takk til dem som sloss den gang Østmarkas skjebne var i spill! Takk for nasjonalparken!
