På grunn av den varierte topografien i Østmarka er det mulig å finne de fleste typene av barskogvegetasjon innen et lite område. La oss tenke oss at vi starter på en av de mange lysåpne og skrinne furukollene. Her er det kanskje litt svaberg i dagen, og på det tynneste jordsmonnet finner vi den aller karrigste vegetasjonen: en matte med tørketålende lav. Knasende tørr i finværet, men myk å trå på i vått vær.
Vi er i lavfuruskogen, som har fått sitt navn fordi bunnsjiktet er dominert av arter som reinlav, kvitkrull og islandslav. Furuene har gjerne dype røtter som finner vei nedover i bergsprekkene. Skogen her vokser langsomt av mangel på næring, men en furu har god tid og enkelte trær kan bli svært gamle.
Den nest karrigste skogtypen er røsslyngfuruskogen. Her kan det fremdeles være en del lav på bakken, men jordsmonnet er blitt såpass tykt at den nøysomme røsslyngen kan etablere seg. Når røsslyngen blomstrer lyser det vakkert fiolett innover mellom stammene.
Så vandrer vi nedover fra furuåsen, og ser hvordan vegetasjon og skogtyper endrer seg i takt med tykkere og mer næringsrikt jordsmonn. Grantrær begynner å dukke opp, og snart står vi i en blandingsskog av furu og gran. Her finner vi både blåbær- og tyttebærlyng. Vi er i barblandingsskogen. Også her vokser trærne temmelig langsomt – det er lav bonitet, sier skogbrukeren.
Den vanligste granskogtypen
Siden næring har en tendens til å sige nedover lisidene, kommer vi så ned i den noe mer næringsrike blåbærgranskogen, der blåbærlyngen kan dominere fullstendig. Dette er den vanligste vegetasjonstypen i norske barskoger, og jordsmonnet er middels næringsrikt. Når blåbæra enkelte år slår skikkelig til, er det hit mange søker med spann og gammeldagse plukkere. Noen er tålmodige sjeler som plukker ett og ett bær og slipper den vanskelige rensingen etterpå!
Men skogeieren trives kanskje bedre i småbregnegranskogen, der småbregner som fugletelg og hengeving pynter opp skogbunnen, gjerne sammen med hvitblomstret gaukesyre. Boniteten vipper til over middels, og noen trær er høye.
Vi fortsetter helt ned mot dalbunnen, på leting etter de to mest produktive skogtypene i barskog. Disse kan vi støte på her og der i søkkene, for eksempel der det er innslag av kalkrike bergarter og jorda er mer moldrik. Lågurtgranskogen røper seg ved ”låge (lave) urter” som fingerstarr, markjordbær og den gule og vakre småmarimjellen.
På en dagstur i Østmarka er det ikke sikkert at du slumper borti topp-boniteten, for den er uvanlig her: høystaudegranskogen. Der står de aller mektigste granene. Jordsmonnet er dypt, næringsrikt og fuktig. Her vasser man formelig blant høye stauder som mjødurt og bregnen skogburkne. Er du heldig, finner du noen flotte, gule ballblom. Enda sjeldnere er ”de to store, blå”: Tyrihjelm og turt.
Den giftige tysbasten er en busk som blomstrer tidlig om våren, før både blåveis og hvitveis. Foto: Bjarne Røsjø.
De fuktigste søkkene
I de aller fuktigste søkkene kan det stå ulike typer av fuktskog: Svartorsumpskog med røttene på ”stylter”, gransumpskog med svært langsomtvokste trær, eller ulike varianter dominert av løvtrær, vier og busker. Halvåpne fuktskoger med myrull kan være viktige oppvekstområder for kyllinger av storfugl og orrfugl.
Her er det insekter i massevis å snappe til seg. Også bekkedragene har sin egen, fuktighetselskende flora. På vårparten kan bekkeblommen stå gul og fin i vannkanten. Ellers kan du finne flere arter av starr i fuktige områder, dersom du vil utforske en gruppe for viderekomne. Til slutt må vi ikke glemme selve vannene, hvor nøkkerosene flyter vakkert – både røde og hvite. En annen skjønnhet er de rødhvite blomstene til bukkeblad-planten langs bredden.
I fuktskogen kan torvmosene dominere. I bakgrunnen ligger et tynt sjikt av høstens første snøfall. Foto: Espen Bratlie.
Buskene gir nye opplevelser
Har man øynene med seg, kan man legge merke til flere ulike busker i Østmarka. Noen får røde bær om høsten, som leddved og krossved. Også den giftige tysbasten får røde bær, men mest kjent er den for sine fiolette og velluktende blomster som springer ut tidlig om våren. Tysbasten skal nytes kun ved syn og lukt. Når vi er i det velluktende hjørnet, må porsen nevnes. Den kan stå som en liten hekk rundt enkelte vann eller myrer.
Eriksvann er et godt eksempel. Hele året kan man få seg en fin duftopplevelse ved å gni på noen blader eller knopper. Trolig er denne duften laget av planten for å avskrekke beitende insekter – men for oss er det skogens parfyme!
Ellers er det verdt å se etter trollhegg-buskene, med sine mørke greiner. Titt nøye etter hvis et insekt har gnaget vekk deler av bladene. Da kan du være heldig og finne den grønne larven til sitronsommerfuglen. Dette er dens næringsplante. Duften av trollhegg er det eneste som teller for en eggfylt sitronsommerfugl-hun. Jeg har selv sett hvordan hun plasserer egget på rett næringsplante.
Ellers er det ganske mange lauvtrearter i Østmarka, og noen steder kan de danne temmelig rene lauvskogbestand. På gamle hogstflater kan for eksempel ospa komme tett opp. Og det kan stå vakre bremmer av løvskog langs de store myrene eller vannene. Gråora danner noen steder ganske tette kratt langs bekkedragene, der jerpa liker å gjemme seg bort.
De spesielle plantene
Plutselig kan man komme over små felter med en annerledes og spennende vegetasjon. Blåveis er ikke vanlig i Østmarka, men den forekommer hvor det er innslag av kalkrike bergarter. Trollbær er også en særegen art, med sin lange ranke av hvite blomster, som blir til svarte, giftige bær. Eller små innslag av klatrende erteplanter som strever seg oppover med sine slyngtråder.
En helt spesiell plante er den gulaktige vaniljeroten. Den mangler klorofyll og snylter på planter rundt seg. Som mellomledd har den samarbeid med en sopp som frakter næringen. Plutselig kan vaniljeroten stå foran deg – man vet aldri når. Enda mer eksklusivt er orkideene. De rødfiolette marihånd-artene er slett ikke uvanlige!
Dette er vaniljerot, en merkelig plante uten klorofyll. Ved hjelp av sopper snylter den på andres røtter. Foto: Sigmund Hågvar
Myrenes flora
Myrene har sin helt egen flora. Her regjerer torvmosene, ofte i vakre valører fra lysegrønt via brunt til rødt. Kanskje oppdager du de røde tranebærene om høsten, helt nede på torvmosene. Bærene bør faktisk plukkes på våren, fordi det er frosten som får søtsmaken fram i dem.
Er du et lite insekt på myra, kan du risikere å bli spist av en plante! For her lever kjøttetende planter i form av ulike soldogg-arter. Klebrige tråder holder dyret fast, og nådeløst ruller bladet seg sammen og fordøyer byttet. Her på myra er det så næringsfattig at soldoggen skaffer seg næring ved å være kjøtteter. Forresten er det bryet verdt å se etter kreklingbær om høsten på de høyeste tuene. Smaker ikke så aller verst. Dessuten kan de brukes til litt av hvert.
Mosene er en egen verden for seg. Over alt i Østmarka setter de grønnfarge på ”skogsrommet”. Vanlig er etasjemosen med sine årlige etasjeskudd, eller furumosen med sin rødbrune stengel. Lett gjenkjennelig er gruppen sigdmoser, der toppen, som navnet sier, er bøyd som en sigd. Filtsigdmosen er ganske stor og kraftig, med filtbelegg oppetter stengelen. Og selvsagt har vi de stjerneformete bjørnemosene, i ulike utforminger. På bergvegger og i fuktige drag er det enda flere spesialister. For eksempel den hengende krusfeldmosen med sine oppbøyde tupper. Og i noen bekker kan du titte ned på elvemosen. Dens lange skudd er festet til steinene og svinger fint på seg i vannstrømmen. Vil du sette deg inn i mosenes mikroverden, finnes det for eksempel flotte bøker i serien Nationalnyckeln, utgitt av den svenske Artdatabanken.
Dette er et sterkt forstørret bilde av soldoggplantens klebrige dråper. Når et insekt sitter fast, ruller bladet seg sammen og fordøyer byttet. Foto: Ove Bergersen.
Lav og sopp: Ikke egentlige planter
Lav og sopp hører egentlig ikke til plantene. Sopp er nå en egen, sidestilt gruppe, og siden lav er et A/S av Alge/Sopp (som lever sammen i et gjensidig gunstig forhold), er lav også gjerne henvist til soppene.
Skjegglav av mange arter kan du finne i de eldste skogspartiene. En vanlig art er hengestry, mens gubbeskjegg er sjeldnere. Den lange huldrestrylaven fantes i Østmarka i 1930-årene, men er nå borte. Arten tåler verken flatehogst eller luftforurensning og er blitt sjelden i både Norge og Sverige. Morsomme navn har disse skjegglavene i hvert fall!
Og så er det alle soppene, selvsagt. Ikke bare de vi plukker som matsopper, men for all del også de spennende kjukene. Det er de som står som små hyller ut fra stammene. Flere kjukearter er sjeldne. Veldig vanlig er knuskkjuke (den som steinaldermenneskene laget knusk av), særlig på bjørk. Dessuten rødrandkjuke, med sin karakteristiske rødgule rand, typisk på døde stammer og stubber av gran.
Men også ospa, selja, oren og andre treslag har sine spesielle kjuker. Noen av artene er ettårige, mens andre kan bli gamle. Det du tror er ”årringer” på gamle knusk- eller rødrandkjuker er riktignok vekstsoner, men det har vist seg at de oftest danner to vekstsoner i året, nemlig vår og høst når skogen har høy fuktighet. Så del antall lag med to, og du har omtrent riktig alder. De to nevnte artene kan i hvert fall bli 15-20 år gamle.
Når kjuker dør, er de bolig for sterkt spesialiserte arter av biller, sommerfugler, tovinger, parasittveps og midd, som over flere år bryter kjukelegemet ned. Mer om det i insektkapitlet
Rødrandkjuka, med sin karakteristiske rødgule rand, er typisk på døde stammer og stubber av gran. Foto: Bjarne Røsjø.
Sjeldne arter i Østmarka
Østmarka er ikke veldig godt undersøkt med hensyn på sjeldne planter og sopper. I forbindelse med opprettelsen av Spinneren og Hauktjern friluftslivsområder utarbeidet Sweco en rapport hvor blant annet en del rødlistearter nevnes. I disse to områdene er det blant annet funnet en rekke sjeldne piggsopper og kjuker. Av sjeldne høyere planter kan nevnes solblom og stavklokke. Den gule solblommen forekommer på rester av gammel slåttemark, og trenger fortsatt slått for ikke å bli utkonkurrert.
Ifølge Trond Burud (1997) er det funnet over 400 plantearter i Østmarka, og Botanisk museum har utarbeidet en liste over sjeldne arter der. Blant disse er orkideene brudespore, knerot og myggblom. I vann finnes stor blærerot som fanger smådyr i vannet, og den har en sjelden gang vakre, gule blomster som stikker opp over vannflaten. På myr kan man finne myrkråkefot og den lille, kjøttetende planten dikesoldogg.
Andre sjeldne arter som Burud fremhever er sudetfrytle, bleikfrytle, storrasp, skogsvingel, sjøsivaks, brunmyraks, klubbestarr, tuestarr, hårstarr, blystarr, møystarr, bevregras, finnmarkspors, myske, bakkestjerne og vaniljerot.
Mer informasjon:
Apollon: Bibelen for botanikere: Nå kommer den første nye floraen på 17 år. Publisert 9. september 2022.
Kilder:
Trond Burud, 1997: Vandringer i Østmarka naturreservat. Eget forlag.
Sigmund Hågvar, 2008: Hvor fort vokser knuskkjuke og rødrandkjuke? Blyttia 66 nr. 4, side 225-230.
Sweco 2012: Kartlegging av frilufts- og naturverdier i 32 utvalgte områder i Oslomarka. Oppdragsgiver: Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
