Den gjennomgripende tilbakegangen i beverbestanden i denne delen av Marka var en parallell til tilbakegangen i de fleste andre norske beverbestander, og hadde utvilsomt sammenheng med at skytevåpnene ble sikrere og raskere omkring 1850-1860.
Bestemor mente at beveren den gang, omkring midten av attenhundretallet, fantes i alle større vassdrag i Østmarka. Og hun burde vite det, for hun ble født på Dølerud før beveren forsvant. Hele min fars familie stammer for øvrig fra den samme delen av Østmarka.
Ansporet av bestemors beretninger om beveren dro jeg en vakker dag på leting etter «fornminner» etter de fascinerende dyrene. Det tok sin tid, men i løpet av et par år klarte jeg å påvise rester etter flere meget gamle beverhus og demninger. Oppdagelsene gjorde jeg tidlig i 1960-årene, så restene måtte være omkring 80-90 år gamle.
Beveren hører med i skogen
I 1970-årene satt jeg i Oslo bystyre. Jeg tilhørte ikke noe politisk parti, men ble valgt inn som natur- og miljøverner. Når jeg i ettertid ble spurt om jeg fikk utrettet noe som politiker, svarte jeg gjerne: «Lite, men jeg fikk da beveren tilbake i Østmarka».
Bakgrunnen for uttalelsen var at jeg mente – og mener fortsatt – at beveren hører med i alle skoger på Sør- og Østlandet. Når den omkring 1970 ikke lenger fantes i skogene rundt Oslo, så skyldes det ene og alene menneskelig påvirkning, det vil si hensynsløs jakt. Hva er vel mer naturlig enn å få beveren tilbake i Oslomarka, tenkte jeg, og foreslo for bystyret, nærmere bestemt Oslo Viltnemd, å sette ut bevere i Østmarka.
For å gjøre en lang historie kort: Skogvesenet i Oslo kommune tok saken, og noen uker senere var utsettingen en realitet. To beverpar ble innkjøpt og satt ut i kjerneområdet av Østmarka, der hvor jeg hadde foreslått. Jeg var ikke til stede ved utsettingen, som skjedde med noen ukers mellomrom, men fikk senere høre at begge beverparene straks «dro rett til skogs», det vil si til vanns!
Dette hendte på sensommeren 1975. På den tid fantes det ikke ulv i Østmarka. I dag vet vi at ulver har satt til livs bever i Østmarka (dokumentert ved funn og analyse av ulvelort!). Så, for å gjøre en lang historie kort, de to beverparene som ble satt ut i 1975 «vokste» i løpet av et par tiår til utrolig mange dyr. Allerede høsten 1993 hadde jeg registrert 86 beverboliger. Og da hadde jeg ikke regnet med en hel del jord- og torvhuler som beveren hadde gravd ut i tillegg til de mer forseggjorte husene.
Du skal ha flaks for å få se en bever på land i fullt dagslys. Forfatteren måtte sitte lenge på post ved et bevervann i Østmarka for å få tatt dette bildet. Foto: Sverre M. Fjelstad.
En vellykket gjeninnføring
Hvor mange bebodde beverhus det finnes i Østmarka i dag, er det ingen som vet. Men det er et faktum at du ikke kan gå forbi særlig mange vann hvor det ikke bor bevere. Så jeg våger å påstå at gjeninnføringen av bever i Østmarka hører til de mest vellykkede i norsk dyrelivs historie! Ved bredden av de fleste vann kan du se spor og sportegn etter den store gnageren – Europas største. Ingen tvil om at den gjør turene dine i Østmarka mye mer spennende og opplevelsesrike – året rundt.
Har du lyst til å lære beverne i Østmarka å kjenne, vil jeg råde deg til å slå deg ned ved et bevervann – gjerne et mindre vann – en kveld i juni eller juli. På denne tid er det lyst nok til at du kan se dyrene i flere nattetimer i trekk. Fordi beverne tar mer hensyn til luktesansen enn synet, bør du sette deg på post litt opp for vannkanten. Med en god lysfølsom kikkert kan du få mange artige observasjoner av dyrene både når de svømmer og kanskje når de går i land ikke for langt unna.
Sjansen til å få se beverne når de feller trær, er best fra august-september og utover til isen legger seg. Høsten er nemlig hogsttid for de arbeidsomme dyrene. På denne tid skal du helst ha godt måneskinn for å få gode observasjoner.
Sommeren er en særlig fin tid for beverne. Da fråtser de i en mengde grønt som vokser i vannet og langs med breddene. Beverforskere har funnet ut at beveren eter mer enn 60 forskjellige planteslag om sommeren! Nøkkeroser er beverne svært begeistret for. I august vil du lett kunne finne rester etter nøkkeroser – særlig de gule – ved flere bevervann i Østmarka. Elgen setter også pris på smaken av disse vannplantene; mer enn en gang har jeg sett elg oppsøke beverens faste spiseplasser i vannkanten.
Kommer du inn i beverens «hogstfelt» like ved, vil du noen ganger bli overrasket over størrelsen på trærne de feller. På østsiden av Februene (ved Sætertjern) kan du fortsatt se hogststubben etter en diger osp som beverne felte for 15-20 år siden. En annen «beverosp» ved bredde av den vesle armen av Tonevann, målte godt over 160 cm i omkrets ca. 50 cm over skogbunnen!
Det er ingen grenser for hvor store trær beveren kan felle, men av ukjente årsaker gir den noen ganger opp før fellingen er fullført. Foto: Sverre M. Fjelstad.
Beveren skaper fordeler for andre dyr
Etter hva jeg har erfart i årenes løp, er det sjelden beveren klarer å utnytte alt trevirket av stammen, greinene, kvistene og barken på slike store trær. Men det er ingen tvil om at de fleste løvtrær – uansett størrelse – som beveren feller, kommer mange andre skapninger til nytte. Når snøen ligger dyp, er slike «beverosper» ofte redningen for rådyrene langt inne i Marka. Sportegn som gnagermerker i barken og lort på snøteppet forteller at disse dyrene kan «bo» ved en og samme beverosp i lang tid.
Også oter, mink og flere fiskeetere blant fuglene får fordeler av beverens trefelling fordi vannene i bevervassdraget ofte blir rike på fisk av forskjellige slag. Dette har sammenheng med næringsstoffene som tilføres vannet gjennom alt trevirket, og løv og jord som beverne frakter med seg og til dels også etterlater tilfeldig i grunne og næringsrike vann og sjøer på helt nye steder. I mange av dem får fisk av flere arter gode næringsforhold. Ved å bygge demninger lager beverne dessuten grunne og næringsrike dammer og tjern på helt nye steder i skogen. Her får fisken spesielt gode leveforhold.
De fleste Østmarka-traverne har nok med interesse og velvilje registrert at beveren er tilbake i skogen øst for hovedstaden. Og beveren er kommet for å bli. I størstedelen av Østmarka er bestanden nå trolig slik den var for 160 år siden – og vel så det kanskje. Og beverne vil ganske sikkert fortsette å formere seg og utvide sitt utbredelsesområde slik at de fleste lavlandsskoger i landet vil bli befolket med bever – slik de var i riktig gamle dager.
I våre dager, med miljøkriser og ubalanse i naturen på nær sagt alle kanter, er det både hyggelig og oppmuntrende at noe går i positiv retning. At beveren er tilbake i Østmarka, er et tegn på at ikke alt har gått galt i naturen omkring oss, men at det ennå er håp for et opprinnelig, rikt og varierende dyreliv i skogene våre!
Denne artikkelen ble skrevet til ØVs jubileumsbok «Hyllest til Østmarka» i 2016.
Les mer:
Østmarkas Venner: Portrettintervju med Sverre M. Fjelstad da han fylte 90 år. Publisert 12. oktober 2020.
