Romeriksporten: Byggeskandalen som kunne blitt enda verre

I dag suser flytogene mellom Oslo S og Gardermoen problemfritt gjennom den nesten 15 kilometer lange tunnelen som kalles Romeriksporten, men for 25 år siden var tunnelen en byggeskandale som var på alles lepper. Da tunnelen var under bygging begynte det nemlig å renne store mengder vann inn i den, og vannet kom fra innsjøer, tjern og grunnvann i Østmarka.

Vår historie begynner 2. februar 1997. Steinar Saghaug hadde ledet sekretariatet for Arbeiderpartiets stortingsgruppe i mange år, og fra 1995 til 1997 var han Oslos byråd for miljø og samferdsel. Men i januar 1998 ble Rune Gerhardsens mindretallsbyråd i Oslo plutselig kastet og erstattet med et borgerlig byråd. Det førte til at Saghaug hadde karantene og etterlønn, og det gjorde at han hadde god tid til å gå tur i sin kjære Østmarka.

Isen lå veldig lavt i Nordre Puttjern

– Da jeg gikk forbi Nordre Puttjern reagerte jeg på at isen lå veldig lavt, så jeg tok et bilde. Da jeg kom hjem ringte jeg broren min, for å spørre om hvor denne Romeriksporten egentlig går. Jeg mistenkte nemlig at vannet fra Puttjern hadde rent inn i tunnelen som var i ferd med å bli sprengt ut, forteller Saghaug.

Broren Thor Saghaug var plandirektør i Jernbaneverket og fant fort ut tunnelen gikk i berget omtrent 40 meter under Nordre og Søndre Puttjern. Det svaret styrket Saghaugs hypotese, så han ringte til Arbeiderbladet (som kort tid etter skiftet navn til Dagsavisen). Tre dager senere – 5. februar – hadde avisa et stort oppslag om at vannlekkasjene inn i Romeriksporten hadde tømt et tjern i Østmarka. Steinar Saghaug ble dermed den første som varslet medier og myndigheter om lekkasjene.

– Arbeiderbladet hadde også bedt om kommentarer fra ledelsen i Gardermobanen (GMB), som påstod at Nordre Puttjern ville bli fylt opp igjen i forbindelse med snøsmeltingen om våren. Ingen fare, liksom. Men det oppslaget ble starten på en prosess som skulle avsløre en stor byggeskandale, forteller Saghaug

Ledelsen i Gardermobanen blånektet

Noen dager senere kom det for en dag at også vannstanden i naturperlen Lutvann – en snau kilometer vest for Nordre og Søndre Puttjern – var i ferd med å synke. Et nytt medieoppslag førte til at administrerende direktør Ottar Remman i GMB mente at naturvernerne var hysteriske. Informasjonssjef Ove Narvesen blånektet: – Vi ser det som helt usannsynlig at våre sprengninger er skyld i at vannstanden er lav i Lutvann, uttalte han til Dagsavisen.

I boka Makt på liv og død – Historien bak Gardermo-utbyggingen forteller forfatterne om hvordan de første medieoppslagene ble mottatt:

Små og store valfartet til Puttjernene og Lutvann. Bekymret kunne folk registrere skadene. Puttjern var snart omdannet til et stort krater, der trærne veltet og jord raste ut. Politiet sperret av området for å hindre ulykker.

Vannet fortsatte å fosse inn i tunnelen som var under bygging, mens ledelsen i GMB fortsatt gjorde alt de kunne for å bagatellisere og bortforklare. Men Steinar Saghaug kjente Østmarka så godt at han var sikker i sin sak. Her måtte noe gjøres! Han varslet internt i Arbeiderpartiet, men ble svært skuffet over samferdselsminister Sissel Rønbecks svar på et spørsmål fra Rød Valgallianses representant Erling Folkvord i Stortingets spørretime 26. februar. Sprengningen i flytogtunnelen kunne trygt fortsette, mente statsråden.

Motstandere blir samarbeidspartnere

I mars iverksatte GMB et hemmelig forsøk med å tilsette et rødt fargestoff i Nordre Puttjern, for å sjekke om det virkelig var vannet derfra som rant inn i tunnelen. Det førte bare til at den gjenværende fisken i tjernet døde, fordi konsentrasjonen av det giftige fargestoffet var altfor høy.

Etter flere møter mellom friluftsorganisasjonene, lokalbefolkningen og ledelsen i GMB, og stor omtale i mediene, forstod ledelsen i GMB omsider at de måtte begynne å høre på folk som kjente Østmarka. I månedsskiftet mars/april 1997 foreslo GMB derfor å opprette en prosjektgruppe som skulle ivareta miljøinteressene og gi råd om tiltak for å bringe Østmarka tilbake til mest mulig naturlig tilstand. Prosjektgruppa for Nordre Puttjern ble etablert 7. april 1997, med ledelsen i GMB og tre medlemmer som representerte naturen og friluftslivet. De tre var Tore Hauger som var generalsekretær i Oslo og Omland Friluftsråd (OOF), Rolf Eliassen som representerte Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA) og var områdeansvarlig i Østmarka, og Steinar Saghaug. – Vår intensjon med å delta i gruppen var å bidra til å løse problemene i lag med ledelsen i GMB på en slik måte at ikke naturen i Østmarka ble den tapende, står det i et notat som Helga Gunnarsdóttir senere skrev til Stortinget på vegne av organisasjonene. Hun ble ikke formelt med i Puttjern-gruppa, men jobbet i bakgrunnen med research og utarbeiding av fagnotater.

Det var GMBs utbyggingsdirektør Trond Schjetne som forespurte Eliassen om å bli medlem i gruppa, etter at Eliassen hadde representert OFA på flere møter. Eliassen foreslo at også Saghaug skulle være med i gruppa, som representant for ØV. Kai Ekanger, som var styreleder i ØV på den tiden, mente at det var en strålende ide.

Etableringen av Puttjern-gruppa førte til at personer som tidligere hadde stått på hver sin side i en av Norges største miljøkamper gjennom tidene – striden om utbyggingen av Altaelva – plutselig sto på samme side og dro lærdom av hverandres erfaringer.

– Mens Rolf Eliassen og Helga Gunnarsdóttir demonstrerte i Alta vinteren 1971, satt jeg på et kontor i Stortinget og kikket ut av vinduet på samene som lå i telt og sultestreiket på plenen. Jeg skrev visst ti notater om hvordan AP skulle håndtere denne situasjonen, forteller Saghaug.

Aksjonistene ble ført bak lyset

Arbeidet i Puttjern-gruppa ble svært komplisert, forteller Saghaug og Gunnarsdóttir. Situasjonen er beskrevet i krasse ordelag i et notat fra OOF, ØV og OFA til Stortingets samferdselskomite 25. mars 1998. Der står det som følger:

Arbeidet i Prosjektgruppen har vært preget av at vi til tider har følt oss ført bak lyset av ledelsen i GMB. På tross av lovnader fra GMB om aktiv holdning til problemene i tunnelen viste det seg at de prioriterte framdrift i tunnelen framfor tetting.

– Ja, det var det som skjedde. Det styrende for GMBs ledelse var at traseen for all del skulle stå ferdig til åpningen av Oslos nye hovedflyplass på Gardermoen i oktober 1998. Alle andre hensyn måtte vike, forteller Gunnarsdóttir.

Allerede i mai 1997 var samarbeidsforholdene blitt så vanskelige at organisasjonene vurderte å trekke seg fra Puttjerngruppa, men så kom en ny avsløring: Det hadde oppstått store skader i minst 50 boliger på Hellerud, og skadene skyldtes setninger i grunnen på grunn av synkende grunnvann. Grunnmurer hadde slått sprekker, gulv var blitt skjeve, dører kilte seg fast. Det førte til at bydelsoverlegen Frank S. Thrana engasjerte seg aktivt på huseiernes og naturvernernes side.

– Østmarka til å gå i, til å hvile i, til å elske i

Steinar Saghaug og Helga Gunnarsdóttir husker godt et stormfullt møte i Haugerud kirke, der både huseierne på Hellerud, lokalbefolkningen for øvrig og representanter for miljøorganisasjonene skjelte ut Gardermobanen etter noter.

– Fastlegen min, Toril Andersen, formulerte en setning vi brukte veldig mye etterpå: «Vi trenger Østmarka til å gå i, til å hvile i, til å elske i», forteller Saghaug.

Ledelsen i GMB begynte nå å snakke om at de «arbeidet med å tette lekkasjene» inn i Romeriksporten, men litt senere kom det beskjed om at de «skulle begynne å tette». Dette hang jo ikke på greip, så Saghaug kontaktet Sissel Rønbeck igjen og mente at hun burde kalle GMB-ledelsen inn på teppet. Det gjorde hun også, men resultatet ble heller magert. Statsråden trodde fortsatt på GMB-sjefene som fortalte at lekkasjene var «helt håndterbare».

– De hadde jugd henne full om at alt var greit. Sissel trodde på dem og derfor gjorde hun ikke noe som helst, minnes Saghaug.

Midt oppe i det hele ble det avholdt stortingsvalg 15. september 1997. Den sittende statsministeren Thorbjørn Jagland hadde før valget sagt at han ville gå av hvis AP fikk mindre enn 36,9 prosent av stemmene, og han holdt ord da partiet landet på 35 prosent. Resultatet ble at landet fikk en borgerlig regjering ledet av Kjell Magne Bondevik, som overtok 17. oktober. Venstre-politikeren Odd Einar Dørum ble ny samferdselsminister, og AP-mannen Steinar Saghaug legger ikke skjul på at Dørum gjorde en mye bedre jobb enn Sissel Rønbeck.

– Den nye regjeringen gjorde tetting av Romeriksporten til Jobb nummer 1. Fra da av hadde vi faste møter med samferdselsministerens politiske rådgiver Tore Killingland en gang i måneden, forteller Saghaug.

NVE kom på banen med tettekrav

I løpet av høsten 1997 kom det beregninger som viste at det lakk to millioner liter vann i døgnet ut fra Lutvann, og nå kom Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) på banen. NVE forstod at sprengningen av Romeriksporten hadde punktert flere grunnvannsmagasiner i hele den nordlige delen av Østmarka. NVE krevde derfor at GMB måtte søke konsesjon for den vannlekkasjen som allerede hadde skjedd, og satte i tillegg strenge tettekrav. – De kravene ble redningen for oss, forteller Saghaug.

Også Søndre Puttjern hadde blitt tømt hvis det ikke var blitt overført vann via en slange fra Kroktjern, halvannen kilometer lenger sør. – Det var Rolf som fikk ideen til den slangen, og som sammen med Steinar og medlemmer av OFA-laget la den ut på dugnad etter å ha fått tillatelse fra NVE og Bymiljøetaten i Oslo, understreker Gunnarsdóttir.

Men tabbene på utbyggersiden var ennå ikke over. I oktober 1997 ble det kjent at tetningsstoffet Rhoca Gil, som ble benyttet i Romeriksporten, ga utslipp av det helsefarlige stoffet akrylamid i tunnelvannet. Dette førte til at arbeidet i tunnelen ble midlertidig stanset.

På toppen av det hele begynte Gardermobanen å legge ut skinner i den delen av tunnelen som allerede var sprengt ut, altså før de hadde nådd tettekravene. – De hadde tenkt å tette etter togene hadde begynt å gå! Alle burde vel forstå at det var umulig, fnyser Saghaug.

Selv om samferdselsminister Odd Einar Dørum var «på ballen» i mye større grad enn forgjengeren, ble det fortsatt ikke slutt på GMB-ledelsens krumspring.

– I mars 1998 ble det holdt en høring i Stortinget. Da satt jeg på tilhørerbenken og hørte direktøren i Gardermobanen påstå at «nå var det blitt tett i tunnelen». Det var en åpenbar løgn, forteller Saghaug.

Etter høringen og dagen før NVE skulle legge offentliggjøre en faglig evaluering av tetteprosessen med tanke på reduksjon i lekkasjene, ble både Puttjern-gruppa og medlemmene av en ekspertgruppe innkalt til et møte på Dørums kontor.

– På den tiden var jeg mer beskjeden og forsiktig enn jeg er i dag, men jeg klarte likevel å ta ordet og si til Dørum at Gardermobanen ikke var i mål med å innfri NVEs krav. Dagen etter, 10. juni, hadde VG et stort oppslag om at friluftsorganisasjonene hadde «vunnet en full seier». Den såkalte vannbalansen var ikke blitt gjenopprettet, og det betydde at Romeriksporten ikke kunne åpnes. Dørum ga også beskjed om at skinnene i tunnelen måtte rives slik at det ble mulig å tette bedre, forteller Gunnarsdóttir.

Uventede bakholdsangrep

Det vesle Nordre Puttjern er i ettertid blitt stående som et symbol på hele miljøskandalen rundt Romeriksporten. Det var Østmarka-vennene og friluftsorganisasjonene som dominerte miljøkampen fra start til mål. Miljøorganisasjonen Bellona forsøkte seg riktignok med et stunt, men det brakte ikke saken videre.

– Vi satt i et møte med Romeriksporten og fikk plutselig telefon med beskjed om at Bellonas folk hadde lenket seg fast i tunnelen. Vi ble enige om at de kunne bare sitte der. Bellona fikk et avisoppslag dagen etter, og så hørte vi ikke mer fra dem, sier Saghaug.

Det var litt verre at Kurt Oddekalv, leder av Norges Miljøvernforbund fra opprettelsen i 1993, kom på banen med et budskap om at kampen mot lekkasjene var et unødvendig pengesløseri.

– Jeg er overbevist om at NSBs daværende konsernsjef Osmund Ueland sto bak det utspillet. Ueland ville skandalisere oss og hadde fått Oddekalv til å falle oss i ryggen. Men utspillet førte ikke fram, forteller Gunnarsdóttir. Ueland hadde også vært administrerende direktør i NSB Gardermobanen i 1994 og 1995, til han ble erstattet av Berit Kjøll.

NRK-profilen Herbjørn Sørebø skrev i 1999 et innlegg i nynorskavisa Dag og Tid, med overskriften «Stor ståhei om ei tjørn». Et tjern i Oslo var liksom ikke noe å bråke over, men Sørebø fikk svar på tiltale av Helga Gunnarsdóttir.

– For det første har jeg sett meg lei på en del av de kommentarene, kåseriene og avisinnleggene som forsøker å framstille problemene i Østmarka som om det kun dreier seg om et enslig tjern, og at hele saken er et hysteri skapt av avisredaksjonene i Akersgata. For det andre så er det for meg som gammel Dag og Tid-leser ekstra provoserende at dette står på trykk i en avis som jeg har oppfattet som seriøs og miljøbevisst, skrev Gunnarsdóttir i et skarpt innlegg.

Lærdommer fra en skandale

Steinar Saghaug og Helga Gunnarsdóttir snakker i ettertid pent om Gardermobanens utbyggingsdirektør Trond Schjetne, som gjorde en god jobb under svært vanskelige forhold. Kritikken retter seg isteden mot administrerende direktør Ottar Remman, samt prosjektlederen, byggelederen – og NSB-sjefen sjøl, Osmund Ueland.

Både Puttjerna og Lutvann ble til slutt reddet, selv om Romeriksporten aldri ble helt tett. Et sinnrikt system med målestasjoner registrerer kontinuerlig vannstanden og grunnvannsnivået rundt Nordre Puttjern, og hvis det er nødvendig pumpes det store mengder vann inn i grunnvannsreservoaret rundt tunnelen. Denne løsningen har fungert bra i snart 25 år, men Saghaug og Gunnarsdóttir mener fortsatt at det hadde vært bedre å bygge Romeriksporten som en helt tett tunnel. Den nåværende løsningen er nemlig sårbar fordi den er avhengig av elektriske pumper og tilførsel av vann utenfra.

– Det norske tunnelbygger-miljøet har trukket mange lærdommer av denne skandalen. I Romeriksporten sprengte de først tunnelen og injiserte tettingsmidler etterpå, som sprøytebetong og Rhoca-Gil. Den moderne metoden går isteden ut på å tette berget omkring en ny tunnel før de begynner å sprenge, kommenterer Gunnarsdóttir.

Romeriksporten måtte utsettes

NSB-styret var 10. juni 1998 tvunget til å utsette ferdigstillelsen av Romeriksporten, for å kunne gjennomføre tetningsarbeidene i tråd med NVEs konsesjonskrav. Togtrafikken på deler av Gardermobanen ble satt i gang i august, men flytogene måtte kjøre på de gamle NSB-skinnene mellom Oslo og Lillestrøm. Selve Romeriksporten ble ikke tatt i bruk før 22. august 1999.

Da Osmund Ueland 6. august 1998 fortalte en samlet norsk presse om nye utsettelser og nye kostnader, innrømmet han for første gang at Romeriksporten er en skandale. Men det hadde Gardermobanens nye administrerende direktør, Berit Kjøll, allerede fastslått.

Berit Kjøll kritiserte aldri Ueland offentlig, men hun kom med en liten bemerkning etter en befaring til Lutvann som ble organisert av Puttjern-gruppa. – Osmund gikk på tur i skogen med dressbukse, sa Kjøll og ristet på hodet.

Aldri så galt, så er det godt for noe: Kampen mot lekkasjene i Romeriksporten førte til at Østmarkas Venner fikk mange flere medlemmer, og i dag er organisasjonen fortsatt en slagkraftig forsvarer av naturen og det enkle friluftslivet i Østmarka. Steinar Saghaug ble ØVs nye styreleder i 1998, og det vervet beholdt han til 2011. Da ble han avløst av enebakkingen Johan Ellingsen.

– En av grunnene til at vi nådde fram i denne saken, var at vi helt fra starten av var enige om å være strengt faglige og saklig i all vår argumentasjon. Det var helt avgjørende at vi aldri ble tatt i en feil, i en løgn eller en bløff. Helga gjorde en fabelaktig jobb med å utvikle argumentasjonen vår, oppsummerer Saghaug.

– Jeg lærte veldig mye av å jobbe sammen med Steinar. Uten hans solide politiske erfaring og en fremragende evne til å håndtere mediene, hadde vi aldri nådd fram i denne saken, tilføyer Gunnarsdóttir.

I dag er Saghaug en aktiv pensjonist, som blant annet har vært styreleder for Friluftsrådenes Landsforbund og Leveld Kunstnartun etter at han forlot styret i ØV. Der er det nå Helga Gunnarsdóttir som regjerer, etter at hun avløste Johan Ellingsen i 2017. ØV kjemper fortsatt for å bevare skogen mellom Oslo og Øyeren, og den kampen er så krevende at årsberetningen bare for 2021 fylte nesten 40 sider i medlemsbladet.

Fakta om Gardermobanen:

• Vedtaket om å anlegge landets nye hovedflyplass på Gardermoen ble fattet i Stortinget 8. august 1992, mens Kjell Opseth (Ap) var samferdselsminister
• NSB Gardermobanen AS ble etablert 24. november 1992 for å stå for utbyggingen av Gardermobanen og Gardermoen stasjon. Utbyggingen av banen startet i 1994 og pågikk fram til 1999
• Utbyggingen av Gardermobanen ble kostnadsberegnet til 4,6 milliarder kroner. Investeringene totalt ble på om lag 13 milliarder kroner, ifølge Wikipedia

Kilde:
Svein Erik Bakken, Tore Holtet og Elisabeth Lunder: Makt på liv og død – Historien bak Gardermo-utbyggingen. Oktober forlag 1998. ISBN 82-7094-980-9