Rødrandkjukens hemmelige liv – og død

Denne historien kan jeg fortelle fordi jeg selv har opplevd den. Eller rettere sagt: studert den. Alt jeg forteller har skjedd i gammel granskog inne i Østmarka naturreservat, som snart trolig blir en del av nasjonalparken.

Gammel granskog er full av små hendelser og historier, og mangt foregår i det små. I stillhet og tålmodighet, med små organismer som aktører. Men om de er små, og om det skulle gå langsomt, så virker de likevel inn på selve skogen. De utfører funksjoner som skogen ikke kunne vært foruten. For eksempel det å bryte ned døde trær – en økologisk nøkkelfunksjon slik at næringsstoffer kan sirkulere i økosystemet.

Rødrandkjuken er en sopp, og det du ser er bare selve fruktlegemet – altså det som produserer sporer. Det meste av soppindividet befinner seg inne i granstammen, i form av et nettverk av tynne tråder, såkalt mycél.

Der inne har mycélet kanskje bodd i mange år, før det omsider er blitt stort nok til å kunne spandere et fruktlegeme på utsiden. Soppen har spist opp en del av granstammen innenfra, slik at stammen er blitt svakere. Kommer det et kraftig vindkast, klarer ofte treet å holde seg fast med røttene, men stammen kan knekke en meter eller to over bakken. Slike «høystubber» har ofte rødrandkjuker på seg, noen ganger flere. Om det er samme «soppindividet» som har laget alle kjukene, vet man ikke.

Hvor gammel kan en rødrandkjuke bli?

Siden mycélet hele tiden bryter ned treverket inne i stammen, er det selvsagt begrenset hvor gammel en rødrandkjuke kan bli. For til slutt er «matpakken» oppbrukt. Ser man nøye på kjuken, har den ofte tydelige «valker», eller vekstsoner. Det er fristende å tro at hver valk tilsvarer et år. Men er det slik? Jeg ville finne det ut.

Jeg festet nylonnetting under en del kjuker og festet den stramt med tegnestifter på oversiden. Kjuken har en svampete struktur og langsom vekst og vokser derfor gjennom maskene i nylonnettingen, slik at denne blir innvokst i kjukelegemet. Neste år, på samme tidspunkt, la jeg på ny netting, men i en annen farge. Slik fortsatte jeg i flere år.  Og svaret? Jo, oftest legger hver kjuke på seg to lag hvert år, ett om våren og ett om høsten, gjerne i perioder med høy fuktighet i skogen. Så man teller antall valker og deler på to. Enkelte individer av denne kjuken blir i hvert fall atten år. Ikke verst for en sopp?

Den lille billen som lever på undersiden – hva vet man om den?

Hvis du titter på undersiden av rødrandkjuker like etter snøsmeltingen i mai, kan du oppdage mange avlange, svarte, små biller. De tilhører arten Gyrophaena boleti. Arten virker helt avhengig av kjuken, for den legger eggene sine på undersiden, og de tynne larvene lever inne i de trange porene hvor sporene produseres (se bilder).

Både de voksne billene og larvene lever nok delvis av sporer, men når larvene blir store, er sporeproduksjonen slutt. Da ser det ut til at de gnager mycél på innsiden av porene. På høsten er billene borte – trolig overvintrer de helt andre steder, kanskje i skogbunnen? Men om våren, like etter snøsmeltingen, tar de til vingene, lukter seg fram til kjukene og koloniserer disse.

Nattens kafeteria

Når vi får litt varmere dager i mai, starter rødrandkjukene sin sporeproduksjon. Og det er ikke små mengder med sporer som slippes ut. Sporene er ørsmå og driver med vinden gjennom skogen til nye granstokker. Men sporer er næringsrike, så det er ikke bare den nevnte billen som vil spise dem. En lang rekke av skogens biller lukter seg fram til rødrandkjukene.

Dette skjer særlig om natten, fant jeg ut. Jeg fulgte en del kjuker døgnet rundt – om natten med hodelykt. En rådyrbukk som ble skremt i nattemørket laget en gang et brøl som jeg aldri glemmer. Men er man insektforsker, må man tåle litt av hvert.

Det viste seg at en rekke biller fra ulike familier dukket opp på kjukene og spiste sporer. Ofte satt de faktisk på oversiden av kjuken, og i lyset fra hodelykten kunne jeg se at skyer av sporer som ble sluppet ut på undersiden, på magisk vis steg opp og la seg oppå kjuken. Var det en slags statisk elektrisitet som gjorde dette? I hvert fall ble kjukens overside omdannet til en «nattens kafeteria» for mange av skogens biller. Om alle kom flygende, vet jeg ikke. Kanskje noen lå skjult om dagen mellom barkskjell i nærheten av kjuken og krabbet fram når mørket kom. Natten var nok den trygge tiden å besøke kafeteriaen på, for det å ikke bli spist er en av skogens viktigste lover.

Kroppen til kafeteria-gjestene var ofte helt dekket av sporer. Og når billene fløy videre, var sporene gratispassasjerer til nye stokker, der billene kanskje skulle legge sine egg. Så billene og soppen hadde gjensidig nytte av hverandre: Billene fikk mat og soppen fikk transport.

Hva skjer når rødrandkjuken dør?

Da begynner et nytt lite drama – eller skal vi si kappløp? For en død rødrandkjuke er attraktiv mat for spesialister blant små nedbryter-dyr. Det er to grupper av dem: En type barkbillelignende biller av slekten Cis, og ørsmå midd av slekten Carabodes. Hvordan de finner fram til en nylig død kjuke, vet jeg ikke. Men de kommer, de formerer seg og blir tallrike. Billenes larver og middenes ungstadier (nymfer) spiser opp hele kjuken innenfra, og til slutt detter den fra hverandre i småbiter og støv. Denne nedbrytningen tar fem år. Man kan lett oppdage de døde rødrandkjukene, de er svarte og hullete (se bilde). Plukk dem gjerne fra hverandre og prøv om du kan se noen av nedbryterne der inne.

Hvis du er heldig, kan du oppdage enda en organisme som bryter ned døde rødrandkjuker: Det er en annen sopp, nemlig den gule snyltekjuken (se bilde). Den kan sees som gule flekker på den døde kjuken, eller den kan vokse rett ut av stammen mens den spiser på rødrandkjukens tråder inne i trevirket.

En del av økosystemet

Rødrandkjukens liv og død inneholder altså flere historier. Den er en del av skogens mange stille prosesser, og mange arter har nytte av den. Så neste gang du ser en levende eller død rødrandkjuke, vet du litt mer om dens liv og levnet, både som levende og død.

Denne artikkelen ble først publisert i ØVs medlemsblad Nytt fra Østmarka nr. 1/2023.