Det er et rikt biologisk mangfold ved Bremsrud. Det er blant annet funnet 105 plantearter her. Likevel er det potensiale for enda større biologisk mangfold her.
Området ved Bremsrud var tidligere et aktivt skjøttet kulturlandskap, men denne skjøtselen har vært liten i mange tiår. Det har gjort at plassen har grodd mye igjen sammenliknet med hvordan plassen så ut tidligere.
Selv om potensialet for økt biologisk mangfold er stort, er området så gjengrodd at det haster med å restaurere området for å utnytte dette potensialet.
Bymiljøetaten restaurerer nå to naturtyper her ved Bremsrud: hagemark, og litt slåttemark. Naturtypene kan likne på hverandre, men er samtidig forskjellig.
Rødknapp vokser på den gamle slåttemarka ved Bremsrud, noe sommerfuglen fløyelsrødvinge vet å sette pris på. Foto: Bymiljøetaten.
Hagemark
Hagemark skiller seg fra slåttemark ved at den er mer tresatt enn slåttemarka, og den har derfor et litt annerledes biologisk mangfold. På gamle hagemarker fantes det gjerne gamle styvede lauvtrær.
Ved gamle hagemarker finner vi gjerne treslag som var godt egnede for styving, blant annet ask og alm, som vi finner her ved Bremsrud. Vi finner også gjerne frukttrær, som for eksempel epletrær. Vi kan også finne busker og trær som ble plantet for å pynte. Et eksempel på en slik art er syrin, som vi også finner her ved Bremsrud.
Slik så Øvre Bremsrud ut i 1928, husene er for lengst revet. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum.
Slåttemark
Tidligere var det slåttemark ved Bremsrud. Vi finner litt rester av slåttemark her fortsatt. Slåttemark regnes som en kritisk truet naturtype. Restaurering av slåttemarker kan bidra til betraktelig økt biologisk mangfold i et område.
Slåttemarker krever en del lys og aktiv skjøtsel. Bymiljøetaten vil derfor gradvis rydde Bremsrud for det som truer slåttemarka her mest: lauvoppslag. Dette vil gjøre det enklere for blomster og urter å vokse her. Videre må årlig slått gjennomføres for å opprettholde og videreutvikle slåttemarka. Slåttemark kan være hjemmet til mange blomster og urter som mange insekter liker godt. Dette er viktig for det biologiske mangfoldet i området.
Deler av Bremsrud egner seg for restaurering av slåttemark, mens andre deler egner seg for hagemark. Foto: Bymiljøetaten
Styving av trær
Å styve trær betyr å beskjære greiner av lauvtrær. Etter beskjæring, vokser det opp nye og friske greiner i toppen. Dette er den eldste metoden man har brukt for å sikre husdyrene vintermat, og denne måten å sikre vintermat til dyrene var vanlig lenge før man begynte å slå og tørke høy.
Styvede trær hadde flere funksjoner:
- løvet som satt på greinene på styvede trær falt i bedre smak hos husdyrene
- Man kunne høste greiner og løv fra de samme styvingstrærne i opptil flere hundre år.
- Styvede trær sørget for at det kunne vokse én type fôr på bakken (høy), mens greinene til styvingstrærne vokse i en «andreetasje».
- Styvede trær ble aldri høye, og sammenliknet med vanlige trær så sørget dette for at slåttemarkene fikk nok lys til å vokse seg frodige.
- Greinene til styvingstrærne vokste allikevel så høyt oppe at husdyrene ikke nådde opp for å spise dem.
Gode styvingstrær var så viktige at gårdbrukere tok med seg de beste treslagene til nye områder. Derfor finner vi for eksempel treslaget ask ved mange gamle gårdsområder, selv om treslaget ikke naturlig finnes i området rundt.
Den mest kjente styvingen i norsk kunst stammer fra Nikolai Astrup. Dette bildet heter «Vårnatt og seljekall» og er fra 1917. Foto: Nasjonalmuseet
Ask og alm er treslag som tåler styving godt. Bymiljøetaten styver både ask og alm på Bremsrud. Noen trær styves i år, andre blir styvet senere. Dette var vanlig før også, fordi da hadde man gode jevn tilgang til gode styvingsgreiner i mange år fremover. Askeskuddsjuken kan også slå til ulikt fra år til år.
I kunsten finner vi mange eksempler på at gamle styvingstrær fremstilles som mystiske figurer med trolske (eller menneskelige?) trekk.
Østmarkas Venner heier på Bymiljøetatens jobb
– Bremsrud er et av de mest spennende stedene ved Nøklevann, blant annet fordi det opprinnelig var en gård med bosetting tilbake til middelalderen. Den ligger så fint til ved vannet mot sør. Vi mener det bokstavelig talt er verdifullt å få Bremsrud fram i lyset, sier styreleder Helga Gunnarsdóttir i en kommentar til Bymiljøetatens prosjekt.
– Prosjektet er verdifullt fordi det, for det første, tar vare på det verdifulle biologiske mangfoldet rundt den gamle plassen. For det andre: Vi vil få historien og de gamle ruinene fram fra glemselen og skyggen i granskogen og ut i lyset. Når plassen om noen år er ferdig restaurert, vil den øke opplevelsesverdiene på turen rundt Nøklevann. Vi heier derfor på Bymiljøetatens jobb med å få Bremsrud fram i lyset! Sier Gunnarsdóttir.
Om plassen Bremsrud
Bremsrud er en gammel plass, og ble sannsynligvis ryddet før svartedauden på midten av 1300-tallet.
Opprinnelsen til stedsnavnet kan ha flere forklaringer: én teori går ut på at plassen ligger under en terrengformasjon øst for plassen som minner om en brem. En annen teori går ut på at plassen egentlig kunne ha navnet «Brennsrud», og at det muligens var en plass som ble ryddet ved bråtebrenning.
Plassen har gjennomgått mange eierskifter, fra bispestolen og kongen i middelalderen, til Rustad gård på 1600-tallet og til kjente forretningsfolk på 1700-og 1800-tallet, før plassen ble kjøpt av Aker kommune i 1897 i forbindelse med at Nøklevann ble drikkevann for en by med stadig flere innbyggere.
Bremsrud var en plass med mye dyrkbar jord og med driftige beboere. I 1801 bodde Gulbran Jensen og Inger Svensdatter på plassen Nedre Bremsrud med sine fem barn. I 1865 bodde ekteparet Andreas Hansen og Haagine Olsdatter her, sammen med seks kuer, åtte sauer og to hester. Plassen hadde da 100 mål dyrket mark, og et omtrent like stort gressområde som ble slått til fôr for husdyrene. De dyrket bygg, havre og poteter.
I 1892 flyttet Hermane og Anders Hansen hit, og plassen var da en husmannsplass under godset Sarabråten som var eid av en av Norges rikeste personer: Thomas T. Heftye. Husmannslivet på Bremsrud innebar trolig mye hardt arbeid, og husmennene måtte tilby sin arbeidskraft til Heftye når som helst. Det forelå en detaljert husmannskontrakt mellom Heftye og husmennene på Bremsrud, blant annet kunne ikke husmennene sanke ved fra skogen, med unntak av stubber og kvist, og de fikk ikke føre bort gjødsel fra dyrene uten tillatelse fra Heftye. Lønna til husmannen var 133 øre per dag.
Slåttearbeid på innmarka mellom Bremsrud og Ødegården i 1940-årene. Huset i bakgrunnen er Øvre Bremsrud. Foto: Østensjø lokalhistoriske bildebase.
De siste beboerne på Bremsrud
De siste som bodde på Bremsrud som husmenn var Anton og Anna Kristiansen, som flyttet dit i 1910, og bodde der i omtrent ti år. Husene på plassen Nedre Bremsrud ble revet i 1921 på grunn av drikkevannsrestriksjoner, mens husene på Øvre Bremsrud ble stående.
Forstmann Christian Malthe Hübert bodde noen år her, mens Oslo kommunes skogfullmektige Svein Feragen flyttet inn hit da Oslo kommune overtok eiendommen. Han drev planteskole på tomta, og engasjerte skoleelever fra Abildsø og Bryn skoler til å plante ut planter i Østmarka.
Etter at Svein Feragen flyttet vekk fra Bremsrud fungerte plassen som et enkelt bosted for Oslo kommunes skogsarbeidere i Østmarka, før det siste huset til slutt ble revet i 1950. Det er fortsatt tydelige ruiner etter bygningene.
Bilde 1: Flyfoto av Bremsrud i 1937. Kulturlandskapet er holdt godt i hevd.
Bilde 2: Flyfoto av Bremsrud i 1977. Betydelig gjengroing, og spor etter anleggsarbeider i forbindelse med en vanntunnel er godt synlig
