Rådyret

En vakker forsommerdag for noen år siden hadde jeg en slik opplevelse inne i Østmarka. Da fant jeg nemlig en nesten nyfødt rådyrkalv like ved plassen Dølerud. Kalven var faktisk ikke stort større enn en katt! Lik andre nyfødte rådyrkalver hadde den lysebrun pels med mange lyse flekker på ryggen. Pelsflekken minnet om de lyse flekkene som solen lager på skogbunnen når solstrålene skinner gjennom tett løvverk.

Derfor var rådyrkalven utrolig vanskelig å få øye på. Helt stille lå den foran meg. Den var så vakker at jeg ble stående i flere minutter og bare stirre på den. Av og til, når et insekt satte seg i øyekroken eller på øyelokket, blunket kalven. Det var for øvrig slik jeg oppdaget den. Hvis den ikke hadde blunket, hadde jeg kanskje ikke sett den. Førsteinntrykket var at rådyrkalven var forlatt. Men jeg følte meg sikker på at rådyrmor var like i nærheten. Derfor unnlot jeg å klappe kalven, enda jeg hadde stor lyst til å stryke den over det søte lille hodet

I to dager og to netter lå den vesle rådyrkalven nesten på samme flekken. Moren – råa, som hun kalles – så jeg bare en gang. Det var i skumringen sent på kvelden den andre dagen. Da hadde hun nettopp vært borte hos kalven og gitt den melk.

Rådyrkalven er ikke forlatt

Det er lett å tro at nyfødte rådyrkalver er forlatt av moren når de ligger ensomme inne i skogen. Men som du nå vet, er de sjelden eller aldri det. Det er best for kalven at den ligger slik alene. Da er det ikke så stor sjanse for at noen skal oppdage den og forstyrre den, i verste fall drepe den. Kommer en rev eller hund i nærheten, skal det mye til for at de oppdager den lille, som ligger helt stille og nesten ikke puster.

En annen viktig ting: Når rådyrkalven oppdager fare og trykker seg flat mot skogbunnen, begynner hjertet å slå langsommere. Dermed blir også pusten langsommere. Etter en stund er det bare så vidt kalven puster! – og dette skjer for at kalven skal gi fra seg minst mulig lukt. På den måten blir det vanskeligere for rev, ulv eller hund å få teften av den.

Den tredje dagen etter at jeg fant rådyrkalven, var den borte – ja, sporløst forsvunnet. Først et par uker senere fant jeg ut at den hadde trukket ut av skogen og bort til et lite engstykke et kort steinkast unna. Her har rådyrene alltid hatt det fint; nok av mat og ganske godt skjul både i det frodige enggresset og i krattene omkring.

Snøvintrene er harde for rådyrene

Rådyrene har det i det hele fint om sommeren. Ingen steder i Marka lider de nød. Om vinteren derimot har de det hardt hvis det har snødd mye i lang tid. Med tynne bein og spisse klauver synker dyrene så dypt i snømassene at de nesten ikke kommer fram. Noen ganger når snøen er riktig dyp og løs, ser det ut som om dyrene svømmer. Da gir mange av dem opp og dør.

Vinteren 1965-66 var en av de mest snørike i Østmarkas historie. Da snødde det tørt, som det heter, fra oktober til slutten av april. Og snøen lå flekkvis dyp så sent som omkring 17. mai! Dermed fikk rådyrene det ekstra hardt.

Rådyrbestanden hadde bygget seg opp gjennom det meste av 50-tallet og de første årene av 60-tallet. Sent på høsten 1965 så jeg flere rådyr i Marka enn noen gang tidligere – og senere. Men hardvinteren 1965-66 ble en tragedie for rådyrene. Bare på en og samme ås – Mortvannsåsen – ble det på senvinteren funnet 17 døde rådyr – alle omkommet i løssnøen!

Oppsving i slutten av 1980-årene

Men rådyrbestanden i Østmarka bygget seg med årene opp igjen. Etter seks milde og snøfattige vintre på rad i slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene, gjorde rådyrbestanden et spesielt kraftig oppsving i det meste av Østmarka. Mange Marka-travere vil huske disse vintrene godt fordi det ikke fantes brukbart skiføre mellom Enebakkveien i vest og Øyeren i øst.

I november 1993 levde det trolig flere rådyr i Østmarka enn på mange år. Selv langt inne i Marka – i Østmarka naturreservat – fantes det bra med rådyr. Men i løpet av januar og februar 1994 fikk mange av disse dyrene store vanskeligheter. Snøen lå overalt så dyp at det ble svært strevsomt for dyrene å ta seg fram fra beiteplass til beiteplass. Noen ble sittende helt fast i snømassene.

Etter det jeg har fortalt skjønner leseren sikkert at det først og fremst er vinterens snøforhold som avgjør om rådyrbestanden skal gå opp eller ned – eller holde seg noenlunde stabil.

Drar du til skogs for å se etter rådyr, er det best å finne et sted hvor rådyrene kommer for å beite. Skogbryn, villenger og små steder inne i skogen er gode beiteplasser. Særlig godt liker rådyrene seg der det finnes små lommer med kulturlandskap inne i skogen. Dølerud, Myrseter og Bøvelstad er bare tre slike steder jeg kommer på i farten. Du finner raskt flere når du gransker Østmarka-kartet.

Denne artikkelen ble skrevet til ØVs jubileumsbok «Hyllest til Østmarka» i 2016.

Les mer:

Østmarkas Venner: Portrettintervju med Sverre M. Fjelstad da han fylte 90 år. Publisert 12. oktober 2020.