Jeg tilbrakte barne- og ungdomsårene på Trosterud. Derfra hadde vi kort vei til Lutvann, som den dag i dag ligger mitt hjerte nærest. Der tilbrakte vi lange dager med bading og stuping, og en sjelden gang fisket vi også. Vi fikk aldri fisk, så fiskestengene ble etter hvert lagt på hylla. Nå begrenser utstyret seg til løpesko og mobilkamera.
Hver gang jeg ankommer et nytt tjern, er det forskjellig, men allikevel likt. Du får liksom det nostalgirushet, hvor du blir tatt med tilbake i tid til guttedagene. Til en godværsdag på Lutvann som ung gutt. Usikkerheten over om det er trygt å hoppe eller stupe fra klippene. Minner om kameratskap og bekymringsløse tider.
Nå som man har blitt en aldrende herremann, vet man bedre å sette pris på disse minnene. Jeg reflekterer mye mens jeg løper i marka. Av og til løser jeg problemer eller hverdagslige utfordringer. Terapi er vel ordet. ”When you go into the woods, leave your mind and find your soul”. Noen kjenner seg sikkert igjen i den beskrivelsen, men jeg liker å tenke at jeg får litt av begge.
Denne artikkelen ble første gang publisert i ØVs medlemsblad, Nytt fra Østmarka, nr. 3 i 2019.
Fant tilbake til Østmarka
Østmarka var ute av livet mitt i en lang periode. Koner, barn og jobb krevde sitt. Livet og årene raste forbi. Jeg fant tilbake igjen en vårdag i 2016. Da hadde min gode venn Kjetil fått lokket en mann med et par kilo pluss opp av sofaen og inn i moteriktige joggesko og treningstøy fra før tusenårsskiftet. Jeg fant fort ut at asfaltjogging ikke var noe for meg. Støy og eksos. Fikk være med en kamerat ut i Østmarka fra Skulleruddumpa, og dermed var det gjort. Jeg la raskt ut på turer på egen hånd. Rundvann ble første hakk i skjeftet på fotoapparatet mitt, i det som skulle bli en stadig lengre rekke.
Det var så flott å være ute at jeg stadig utfordret meg selv til å løpe lenger inn i skogen, til nye tjern og vann. Nå er antallet vann kommet opp i 177, og jeg ser at det stadig blir færre nye å velge i. Noen spurte meg nylig om hvor mange vann det er i Østmarka, og da måtte jeg lete i kartdatabasen for å få svar. Det kommer litt an på hvor man setter markagrensa i sør, og om man teller alt som ser ut som et vann på et kart. Jeg setter Østmarka-grensa ved RV 155 i sør og teller alle vann som er navngitt. Noen ganger blir det detektivarbeide for å finne navnet. For meg ligger tallet på rundt 216.
Mai 2019. Vinteren er for lengst over, og vår er i ferd med å bli sommer. Jeg har lagt mange flotte turer bak meg allerede, men nå ser jeg etter nye vann. Jeg vil gjøre et innhogg i antall vann jeg har ved å ta meg en fridag, for å gjøre en maratonøkt i Østmarka. 4,2 mil. Har brukt ”My Routes” på Strava (min foretrukne løpe-App) og Skiforeningens turplanlegger for å koordinere det hele. Noen av vannene jeg skal til, har knapt nok stier.
Jeg har fulladet GPS-klokke og iPhone. Det er telefonen jeg bruker til å avbilde vannene med. Det kommer en dag da løping blir erstattet med turgåing. Da blir det stort kamera og stor matpakke. For denne turen, derimot, er det lett løpesekk med energibarer som drivstoff. Parkerer bilen ved Myrdammen. Klokken er 17, og jeg har bare 45 minutter tidligere forlatt tannlegekontoret med bedøvelse i begge sider av munnen. Håper den slipper snart.
Jeg forsøker etter beste evne å ta meg opp stigningen til Gryta. Studerer kartutskriftene jeg alltid har med meg. Jeg har vært i dette området to ganger tidligere, men denne gangen skal jeg løpe en litt annen rute. Kartdatabasen jeg kikket på hos Skiforeningen, var litt vag når det kom til stier nordover herfra. Det går litt på kryss og tvers. Jeg krysser bekkefaret ned fra Gryta et par ganger, før jeg finner veien opp i retning Skytebanen, der vei går over i rød- og blåmerkede traseer.
Vegard Skaalerud samler på vann i Østmarka, også når sola har gjemt seg bak en sky.
Seks nye vann i kikkerten
I dag har jeg seks nye vann i kikkerten. Syv hvis jeg tar meg turen opp til Lintjenn på veien tilbake til bilen. Noen av dem er lettere å komme til enn andre. Plutselig dukker Stutauet opp i skogbrynet. Mitt Østmarka-vann nummer 171, stemningsfullt og flott. Dette var mitt tredje Stutauge, eller «aue» i Østmarka, og det siste.
Jeg har blitt vant til at folk lurer på om jeg tuller når jeg skriver alle disse pussige navnene. Får endelig liv i GPS-klokka, som bestemte seg for å ta kvelden allerede opp til Gryta. Avstandsmåling er viktig der jeg skal litt senere på turen. Bedøvelsen sitter godt i. Glemmer smerten et øyeblikk når jeg kommer til Fiskelausen, mitt vann nummer 172. Dette smykket av et vann gjør inntrykk, solakinner. Det vaker godt. Fiskelausen var et dypt ironisk navn, for den som går fiskelaus herfra er svært uheldig! Legger bort telefonen etter at det hele er veldokumentert.
Fortsetter ned til Midtre Setertjern og Øvre Setertjern. Veien er kort opp til Setertjernstua. Denne drives og eies av Stiftelsen Setertjernkapellet Rehabilitering. Drift og vedlikehold er basert på frivillig arbeid, leser jeg i Markadatabasen.
Nå kommer den første prøvelsen. Ifølge mine notater skal jeg opp ca. 500 meter på blåmerket sti retning Ramstadslottet. Jeg har vært her før, men tjernet jeg skal til i dag, var såpass godt skjult og lå ca. 100 meter unna stien, derfor så jeg det ikke den gangen. Mumser litt på en energibar, men glemte at munnen var lokalbedøvet fremdeles. La den tilbake i løpesekken med delvis uforrettet sak. Sjekker GPS-klokka og memorerer avstanden jeg skal stoppe på lenger opp.
Stopper like før det blir myrlendt og det har gått 500 meter. Kikker meg til høyre hvor tjernet skal ligge. Ser kun skog og litt myr. Tar en krysspeiling i terrenget etter å ha sjekket klokken for avstandsmarkør 100 meter. Klyver innover. Vegetasjonen er tett. Ikke rart jeg ikke så dette tjernet forrige gang jeg var her. Det er såpass tett at jeg begynner å lure på om jeg er på riktig sted. Går ned en liten skrent, og plutselig åpenbarer det seg et overraskende stort tjern. Søndre Skurvåstjern. Lydbildet endrer seg umiddelbart. Nå hører jeg fuglesang som gir ekko over tjernet. Godt fornøyd huker jeg av for tjern nummer 173 i Østmarka.
Vakkert: Søndre Mørkåstjern.
Trestammer på kryss og tvers
Tar meg ned til Setertjerna igjen. Prøver å spise og drikke litt igjen, mens jeg studerer kartbladet for neste etappe. Tar av opp i retning Fiskelausen igjen, men tar av fra stien ganske raskt. Nå skal jeg 1100 meter på rødmerket upreparert løype som det står nedover mot Bjørtjerna.
Det begynner å regne ganske kraftig. Noen rødmerkede løyper er tørre og andre er mer fuktige. Denne står nærmest under vann. Store trestammer ligger på kryss og tvers over løypa, som en slags bonus. Tar meg i at jeg lurer på om denne løypa blir brukt mye vinterstid. En av de første tingene man lærer som stiløper, er at man blir våt på beina. Det er kun spørsmål om tid.
I dag gikk det fort. Finner ei staselig brun hytte i munningen av en dal, derfra skimter jeg vann mellom trærne. Hadde løpt litt for langt, men hentet meg fint inn igjen. Avbilder Nordre Bjørtjern – nummer 174. Navigering herfra og ned til Søndre Bjørtjern er forholdsvis enkel. Fortsett på det som ligner en lysning sommerstid, mer enn en skiløype. Hold Regnåsen på venstre side. Finner en slags sti som gjør det noe enklere å ta seg fram.
Søndre Bjørtjern åpenbarer seg foran meg. 175! Noen ganger, når jeg kommer til et vann, tenker jeg at «her er kan det ikke være folk særlig ofte». Det er følelsen som kommer til meg nå. Regnet har gitt seg, det grå skylaget sprekker opp og sola viser seg igjen. Nå skal jeg bare finne hytta som er avmerket på kartet, før jeg tar en liten pause for å fingranske det neste kartbladet.
Hytta er værbitt og grå, og minner mer om ei koie. Denne er gammel, tenker jeg. Av respekt for eierne tar jeg meg aldri inn i slike hytter eller koier, men denne var såpass spesiell at jeg var seriøst fristet. Legger det fra meg, men setter det på minnet å sjekke opp historien bak denne.
Vakkert: Nordre Mørkåstjern.
Den siste utfordringen
Den siste og største utfordringen på denne turen begynner nå. Gå rett østover og over bekken, før terrenget blir bratt, og gå sørøst opp over Langtjernhøgda. Det er overraskende åpent, og jeg har ingen problemer med å ta meg opp på toppen. Underveis forsøker jeg å få i meg mer næring, men oppdager litt for seint at bedøvelse og tygging går dårlig sammen. Nå er bedøvelsen nesten helt borte og jeg har åpenbart tygd mer enn bare mat. Høyre kinn har fått gjennomgå. Tannlegebesøk og løping er visst ikke en optimal kombinasjon.
Jaja, kjøtt er vel kjøtt. Resten av maten fortæres, og jeg ser etter mitt neste mål; Langvannet. Finner noe som minner om sti, men mister den igjen. Ifølge kartbladet jeg har i hånden, skal det være sti fra toppen og ned til vannet, men den er ikke til å spore. Jeg finner likevel Langvannet, selv om jeg ikke finner noe mer sti. Mitt tjern nummer 176 er i boks. Herfra er det kort vei til vakre Søndre Mørkåstjern og Nordre Mørkåstjern. Her har jeg vært tidligere. Den gangen var jeg så distré at jeg glemte å løpe ned til Langvannet!
Stien går nå over i vei opp til Merratjerna. Grei skuring. Har såpass overskudd at jeg tar med meg Lintjenn, dagens syvende nye tjern og mitt Østmarka-vann nummer 177. Ferden går opp til Gryta og ned bakken til myrdammen igjen. Nesten 1,7 mil er unnagjort og fantastiske nye steder og vann oppdaget. Østmarka er en gave som bare fortsetter å gi, og den ligger bokstavelig talt ved dørstokken og venter på oss som er så heldige å bo i nærheten.
Lusetjernet: Hit kom forfatteren uka etter at artikkelen var skrevet!
