Jeg trives i skisporet – og med snølyset. Likevel dukker vårskogen opp i hodet mitt. Den sydende, syngende, sprettende maiskogen. Der vann risler, svarttrost og svartspett synger, maigull, bekkeblom og gjøksyre blomstrer. Dagdrømmen skaper en varme i meg som ligner kjærlighet, ja kjærlighet.
Jeg bor nær de tre kollene, og svetter opp til dem på to-tre timer. Først til Bjønnåsen (396 moh.), så til Ramstadslottet (394 moh.) og til slutt opp til den høyeste, Barlindåsen (398 moh.). De to siste ligger i Ramstadslottet naturreservat.
Sansene fråtser i reservatet
I det lille naturreservatet fråtser sansene mine. Hele tiden noe nytt å lytte til, lukte på og studere. Den gamle skogens kontraster stimulerer. Små myrer og urskoglignende kløfter. Døde trær og nye spirer. Mosefuktig skogbunn og solsvidde knauser. Hvile på ryggen i solvarm røsslyng – og kjølige svømmetak blant gule og hvite nøkkeroser i Blåtjern.
Tidløshet møter meg rundt Ramstadslottet. Her blotter det norske urfjellet seg, en milliard år gammel gneis. Her vokser furutrær «født» under Den store nordiske krig (1700–1721). Her flyr fascinerende dyr fra dinosaurenes tid. Ett av dem har nebbet i kors: Jeg sitter en marsdag på Ramstadslottet og observerer mursteinsrøde fugler. De har det travelt i en gran like ved meg, uvitende om at kikkerten min forstørrer dem åtte ganger.
Jeg ser grankorsnebb-hanner gripe kongler med føttene, klippe av stilken, frakte konglene til en annen grein, der de henter ut frøet med nebb og tunge og slipper til slutt konglene ned på bakken. En lang evolusjon har gitt denne finkefuglen et nebb i kors, et kraftig nebb. Et spesialredskap til å åpne kongler med.
«Og det er en alvorlig mangel ved blomster og landskaper. Begge deler er gratis. Naturfølelsen holder ingen fabrikk i gang. Derfor besluttet man å oppgi kjærligheten til naturen…», sier direktøren ved Londons utklekkings- og karakterformingssentral i Aldous Huxleys roman «Vidunderlige nye verden». Direktørens utsagn smetter av og til inn i hodet mitt når jeg støter på svære hogstflater i norske skoger.
Barlindåsen er den høyeste toppen i Østmarka. Her inne kan sansene fråtse i opplevelser. Foto: Trond Wormstrand
Feiret reservatet med kongelig konfekt
Jeg husker det ennå, selv om det er drøyt tjue år siden: En desemberdag på kjøkkenet hjemme. Jeg slurper svart morgenkaffe og finner en notis i Aftenposten: «Regjeringen har fredet et område på 2,1 kvadratkilometer rundt Ramstadslottet». Jeg reiser meg, roper på kona og henter kongelig konfekt til kaffen. Nå trenger jeg ikke lenger frykte hogstmaskiner. Blomster og landskap blir bevart. Så lenge jeg lever vil jeg kjenne meg igjen der inne blant mår, tretåspett og flekkmarihånd.
Jeg besøker Ramstadslottet hyppig i tankene. Besøkene roer meg, og skaper forventninger til neste tur inn i villmarka, inn i en annen virkelighet, en virkelighet utenfor økonomien.
Tips: Det er lettest å starte tretopp-turen fra Blystadlia i Rælingen. Dit går buss 300 hvert tiende minutt fra Oslo Bussterminal i ukedagene, og hvert kvarter på søndag. Sjekk med Ruter-appen for sikkerhets skyld.
Artikkelen er også publisert i Østmarkas Venners medlemsblad, Nytt fra Østmarka, nr. 4/2022.
Blåtjern er et vakkert vannspeil i Ramstadslottet naturreservat. Her kan du kjøle deg med svømmetak blant gule og hvite nøkkeroser. Foto: Trond Wormstrand
