Til hovedinnhold

13.07.24

Østmarkas Venner: Etablert for å kjempe mot asfalteringen av Østmarka

Det var et ufyselig regnvær, men likevel fant 65 ivrige markavenner veien til Rustadsaga om kvelden 8. november 1966. De skulle nemlig etablere Østmarkas Venner og ta opp kampen mot den pågående amputeringen av skogen på østkanten. Vi skylder dem stor takk, for uten deres initiativ kunne Østmarka i dag vært en asfaltert skygge av seg selv.

Boligbyggingen på Bøler (bildet) og Lambertseter gikk hardt utover friluftsområdene på Oslos østside. Da turen kom til Skullerud i 1964, gikk alarmen. Foto: Oslobilder.no, Widerøes Flyveselskap / Otto Hansen.

Boligbyggingen på Bøler (bildet) og Lambertseter gikk hardt utover friluftsområdene på Oslos østside. Da turen kom til Skullerud i 1964, gikk alarmen blant naturvernerne. Foto: Oslobilder.no, Widerøes Flyveselskap / Otto Hansen.

Oslomarka har alltid hatt mange venner, men den har også vært under et nærmest konstant press fra grupper som ville bruke Marka til noe «nyttig». Den tallmessig største protesten mot nedbygging kom allerede i 1946, da mellom 30 000 og 40 000 mennesker demonstrerte på Rådhusplassen i Oslo mot Oslo Lysverkers planer om å bygge kraftgater tvers gjennom Nordmarka. Protestaksjonene førte ikke fram, og bystyret vedtok med to stemmers overvekt at de såkalte Holsledningene fra Hol Kraftverk i Hallingdal skulle bygges.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Nytt fra Østmarka nr. 3/2017. Teksten er litt revidert for å kunne leses i 2024.

Landet skulle bygges, krigen hadde skapt et samhold som fikk nordmenn til å løfte i flokk, og bosettingsmønsteret ble endret ved at mange flyttet fra landsbygda til byer og tettsteder. Fra slutten på annen verdenskrig og fram mot ca. 1970 opplevde Norge en eventyrlig vekst på nesten alle områder i samfunnslivet.

Men mot slutten av 1950-årene ble det også stadig klarere at økende befolkning og en rask teknisk utvikling førte med seg noen ulemper. Det oppstod blant annet et stadig sterkere press på naturen og naturressursene. Dette førte til at Norge fikk Lov om naturvern i 1954, med en åpning for opprettelse av nasjonalparker. Også opprettelsen av Statens naturvernråd i 1955 bidro til at naturvernarbeidet i Norge fikk et løft. Naturvernforbundet var blitt etablert allerede i 1914 for å drive med klassisk naturvern, og på 1960-tallet begynte forbundet å jobbe med et bredere spekter av saker.

Utbyggingen i pressområdene rundt hovedstaden fortsatte likevel nokså ufortrødent, og på 1950-tallet ble landlige Lambertseter utviklet til Oslos første drabantby. De karakteriske høyblokkene på Bøler, som inspirerte Tove Nilsen til å skrive boka «Skyskraperengler», ble oppført i 1956. I 1964 begynte boligbyggingen også på Skullerud, omtrent samtidig med en voksende motstand mot omleggingen til industrielt skogbruk i Oslomarka. Nå begynte mange friluftslivsinteresserte på Oslos østkant å frykte at dette skulle bære helt galt av sted, og en av dem var Østmarka-traveren Reidar Eriksen fra Etterstad. Han ble så bekymret at han i 1966 tok initiativ til en underskriftskampanje, som på rekordtid fikk stor oppslutning.

De første avisoppslagene

Reidar Eriksen var sosialkontrollør av yrke og satt i Oslo bystyre for Arbeiderpartiet en periode på 1960-tallet. Han fikk med seg ti andre ildsjeler og etablerte et arbeidsutvalg som skulle forberede etableringen av en venneforening for Østmarka. Et av medlemmene i utvalget var AP-politikeren Arne Finstad (1927-1987), som ikke la fingrene imellom da han ble intervjuet i Arbeiderbladet i oktober 1966:

Så snart det bare antydes et eller annet som kan bety et aldri så lite innhogg i friarealene i Oslos nord- eller vestmark, skrikes det voldsomt opp. Friarealene må ikke røres – de er byens lunger! heter det. Skjer noe liknende i østlige bydeler, hører man faktisk ikke det minste pip til protest. Derfor er Østmarka etter hvert blitt stadig mer og mer amputert, snart har man ytterst lite igjen, hvis utviklingen skal fortsette som hittil. Derfor er det nødvendig med å reise en opinion også der. Vi trenger Østmarka! Og vi trenger den som rekreasjonsområde mer enn noen annen mark, for det er mot øst byen vokser, – det er her man vil få den største befolkningskonsentrasjonen om noen år.

En tverrpolitisk aksjon

Arne Finstad var bystyremedlem og tidligere formann i Oppsal Arbeiderlag og ble senere adm.dir. i Oslo Lysverker. Han fortalte i intervjuet at det var en tverrpolitisk aksjon som var satt i gang, men at den hadde begynt året før. Da hadde lokale foreninger av Det norske Arbeiderparti i de østlige bydeler «vendt seg til byens myndigheter med oppfordring om å få en plan for utnyttelsen og bevaringen av Østmarksområdene». Responsen på dette hadde vært laber, og dermed ble det nødvendig å ta et eget initiativ. Aktivistene utformet et opprop og inviterte folk som var på søndagstur til å skrive under, fortalte Arbeiderbladet i den samme artikkelen:

Folk som var på tur i Østmarka søndag og som kom innom noen av utfartsstedene, imøtekom spontant oppfordringen om å skrive seg som medlemmer i «Østmarkas Venner». Ikke minst spontan var oppslutningen av turgåere som gjestet det nye, populære utfartsstedet Mariholtet ved Elvåga. – Ja, dette skal vi være med på, var omkvedet så langt Arbeiderbladets medarbeider kunne oppfatte det.

Arbeiderbladet publiserte også et utdrag av oppropet, slik at leserne kunne få et inntrykk av hva Østmarkas Venner ville arbeide for:

  • Det er meget viktig å få fastsatt byggegrenser så marka blir skånet mest mulig
  • Naturen må bevares uten for store inngrep ved for eksempel snauhogst m.v.
  • Forlengelsen av lysløypa til Sandbakken
  • Bygging av hoppbakker og slalåmbakker på egnede steder
  • Frigjøring av vann for bademuligheter
  • Bygging av serveringssted på Mariholtet og andre steder hvor det trengs
  • Skraperudtjernet med omgivelser må bevares for bade- og friluftsliv
  • Platå på Skullerudfjellet bør settes i stand som sole- og utsiktsplass
  • Arbeid for samlingssteder for sportsfolk i marka, til felles hygge, også hverdagskvelder.

Initiativtakerne var i det hele tatt flinke til å få oppslag i pressen. I et leserinnlegg i Gamle Aker Budstikke 4. november 1966 inviterte arbeidsutvalget til konstituerende møte i Østmarkas Venner (ØV) to dager senere. I innlegget het det blant annet:

Det er mange mennesker som sokner til Østmarka som den senere tid har følt seg urolige og usikre på hva det skal bli til med marka, ikke minst fordi det ennå ikke er fastsatt grenser for boligbyggingen og ikke innledet noe regionalt samarbeide med nabokommunene som grenser til Østmarka, for å sikre marka. Den underskriftskampanje som i kort tid har vært satt i sving har da også på en tydelig måte vist hvor befolkningen står i denne sak. Oslo vil være trist, kjedelig og usunn hvis man ikke har store nok områder til mosjon, friluftsliv og avkobling.

Det midlertidige styret som ble valgt på ØVs konstituerende møte bestod av (fra venstre): Jacob Langli, Terje Aarnes, Arne Finstad, Staff Iversen (vara), Reidar Eriksen (formann), Thorleif Kleve, Arne Kristiansen, Øyvind Hvalby og Finn Jensen samt Hugo Sandberg, som ikke var tilstede da bildet ble tatt. Fotograf: Ukjent.

Det midlertidige styret som ble valgt på ØVs konstituerende møte bestod av (fra venstre): Jacob Langli, Terje Aarnes, Arne Finstad, Arvid Staff Iversen (vara), Reidar Eriksen (formann), Thorleif Kleve, Arne Kristiansen, Øyvind Hvalby og Finn Jensen samt Hugo Sandberg, som ikke var tilstede da bildet ble tatt. Fotograf: Ukjent.

Oppropet
Oppropet som lokket folk til det konstituerende møtet var underskrevet av: Terje Aarnes, Nordstrand; Reidar Eriksen, Etterstad; Jacob Langli, Bøler; Arild Mikkelsen, Nordstrandshøgda; Hugo Sandberg, Bogerud; Arne Finstad, Oppsal og Trygve Deborg, Lambertseter.

Smekkfullt på Rustadsaga

Arbeidsutvalget hadde åpenbart truffet en nerve, for fremmøtet om kvelden 8. november var over all forventning. Dagbladet skrev dagen etter at Rustadsaga kafé var smekkfull da Østmarkas Venner ble konstituert. Bevertningsstedet var i parentes bemerket mindre på den tiden enn i dag, slik at 65 mennesker var mer enn nok til å rettferdiggjøre bruken av adjektivet «smekkfull».

Av ØVs eget referat framgår det at Reidar Eriksen åpnet møtet og holdt en tale der han fremhevet at man måtte se framover og gå inn for et positivt og fruktbringende samarbeid for å bevare og trygge Østmarka. I referatet står det også at «På tross av et ufyselig vær var det gode frammøte, et bevis på hvilken levende interesse saken er omfattet med».

Det konstituerende møtets viktigste oppgave var å utpeke foreningens første styre, som ble valgt med akklamasjon. Reidar Eriksen var selvskreven som styrets formann. Dagbladet kunne fortelle at det nyvalgte styret fikk i oppgave å utarbeide organisasjonens lover, verve medlemmer, skaffe penger – og komme på talefot med myndigheter og private skogeiere. I Dagbladets referat het det videre:

I den seinere tid har boligbyggingen forsynt seg mer og mer av Østmarka. Nå må det settes en grense, sier «vennene». – Hit, men ikke lenger! Heslige blokker og annen konsentrert bebyggelse står allerede ved foten av Rustadsaga. Men det er ikke bare fra Oslo-siden at Marka angripes, nabokommuner som Lørenskog, Skedsmo, Enebakk og Ski bygger fra hver sin kant.

Arbeidsutvalget

Arbeidsutvalget som forberedte etableringen av ØV hadde følgende medlemmer:
Reidar Eriksen, Vålerenga; Terje Aarnes, Reidar Nygaard og Arild Mikkelsen, Nordstrandshøgda; Finn Jensen, Manglerud; Arne Finstad, Oppsal; Trygve Deborg, Lambertseter; Hugo Sandberg, Bogerud; Jacob Langli, Bøler; Thorleif Kleve, Klemetsrud; Petter Holst, Oppsal.

Kampsak nr. 1: Fastsetting av byggegrenser

Det forberedende arbeidsutvalget hadde satt opp 12 punkter i et forslag til et foreløpig arbeidsprogram, og det første punktet gikk på å arbeide for fastsetting av byggegrenser så marka skulle bli skånet mest mulig. Etter en lang diskusjon ble det enighet om at det fremlagte forslaget skulle bli gjenstand for nærmere drøfting i styret. Foreningens primære oppgave må være å frede Østmarka, mente Arne Kristiansen. Den årlige kontingenten ble fastsatt til fem kroner, og mange av de fremmøtte tegnet seg straks som medlemmer.

Det første ordinære styremøtet fant sted allerede ni dager senere, 17. november, hjemme hos styremedlemmet Øivind Hvalby i Oberst Rodes vei på Nordstrandshøgda. Styret nedsatte et arbeidsutvalg som skulle utarbeide et forslag til ØVs arbeidsoppgaver og legge det fram på neste møte. I tillegg ble flere andre viktige spørsmål diskutert, som medlemskap i Oslo og Omland Friluftsråd (OOF), innstifting av «Østmarkas dag», og opprettelse av en egen ungdomsavdeling. Terje Aarnes (1944-2024) og Finn Jensen (1928-2015) fikk i oppdrag å utarbeide retningslinjer og forslag til ungdomsavdelingens oppgaver og form, og neste møte ble avtalt to uker senere.

Dermed var Østmarkas Venner i gang med arbeidet som vaktbikkje for de unike skogområdene øst for Oslo. Da styret la fram sin første årsberetning i 1967, hadde organisasjonen 476 individuelle medlemmer, 440 familiemedlemmer samt 72 lag og foreninger. Dessuten hadde en rekke borettslag med til sammen over 8000 medlemmer tegnet kollektive medlemskap.

ØVs første styre

ØVs første styre, som ble valgt på det konstituerende møtet 8. november 1966, hadde følgende sammensetning: Reidar Eriksen, Vålerenga (formann); Finn Jensen, Manglerud; Terje Aarnes og Øivind Hvalby, Nordstrandshøgda; Arne Kristiansen og Arne Finstad, Oppsal; Hugo Sandberg, Bogerud; Jacob Langli, Bøler; og Thorleif Kleve, Klemetsrud. Til suppleanter (varamedlemmer) ble valgt Arvid Staff Iversen, Simensbråten; Helge Brodahl, Lille Langerud; og Eva Kristensen.

Vennene møttes i Marka

Finn Jensen, som var til stede på det konstituerende møtet og ble ett av ØVs første styremedlemmer, tok vare på mange av avisutklippene og ØV-dokumentene som danner grunnlaget for denne artikkelen. Da han ble intervjuet i mars 2014, husket han fortsatt godt forhistorien til etableringen av Østmarkas Venner.

– Reidar Eriksen hadde truffet Terje Aarnes, som var en nabo av meg, og hatt en lengre prat med ham. De var enige om at det skjedde mye som truet Østmarka, ikke minst i forbindelse med boligbygging, og slik fikk de ideen om å danne en venneforening. Det første de gjorde var å utforme oppropet og sette i gang underskriftskampanjen på stuene i Østmarka, fortalte Jensen, som vokste opp på Nordstrand og senere flyttet til Manglerud.

Kampanjen samlet vel 600 underskrifter, og dette ga Eriksen og Aarnes troen på at det var grunnlag for å starte en venneforening som kunne fortsette arbeidet. Det var på dette tidspunktet Jensen ble involvert i arbeidet.

– Aarnes visste at jeg var en ivrig markabruker, og derfor kom han til meg og spurte om jeg var interessert i å være med på å danne denne foreningen. Det var jeg selvfølgelig, og min første oppgave var å planlegge det konstituerende møtet sammen med Aarnes og Eriksen. Arbeidsutvalgets første møte var i Vålerenga menighetshus, og der ble vi enige om å innkalle til et møte på Rustadsaga 8. november 1966. Innkallingen var et enkelt, maskinskrevet A4-ark som ble hengt opp på stolper og informasjonstavler i drabantbyene langs Østmarka og i Nordstrand-området, fortalte Jensen.

Finn Jensen satt først som styremedlem i to år, men så måtte han takke for seg. Han jobbet nemlig med salg av Volvo Penta båtmotorer, og det var vanskelig å kombinere styrevervet med de mange reisedagene. Men Jensen glemte aldri kjærligheten til Østmarka, og både han og kona Gerd fortsatte som medlemmer i alle år. På 1990-tallet kom Jensen tilbake som styremedlem og gjorde en flott innsats i mange år. Da ØV feiret sitt 40 års-jubileum i 2006 ble han utnevnt til æresmedlem.

Trådte sine barnsben i Østmarka

Finn Jensens kjærlighet til Østmarka begynte allerede da han var barn, ikke minst fordi faren var flink til å ta ham med på tur. Han ble etter hvert medlem i Ørnepatruljen i 1. Nordstrand Speidertropp, som var flittige brukere av ei hytte inne ved Sølvdobla.

Jensen var bare 12 år gammel da krigen kom til Norge i april 1940. I løpet av krigsårene ble det enda flere skogsturer enn før, sammen med faren som gikk mye arbeidsledig. Etter krigen begynte Jensen i det statlige Direktoratet for fiendtlig eiendom, som ble opprettet i 1945 og hadde til oppgave å forvalte alle eiendommer som tyskerne hadde etterlatt seg. I perioden 1949-1950 tjenestegjorde han ved Tysklandsbrigadens forlegning i Flensburg som korporal og troppssjefens faste ordonnans, og der ble han tildelt en Norton 500 og fikk for alvor smaken på motorsykkelkjøring. Da Jensen kom hjem igjen til Norge kjøpte han seg en motorsykkel av typen Zündapp 700 for sparepengene.

Men til tross for en stor motorinteresse, ville Jensen aldri høre snakk om motorferdsel i utmark. I 1965 skrev han for eksempel et fnysende innlegg i Arbeiderbladet, der han tok avstand fra de som forsøkte å skyve hensynet til «eldre og uføre» foran seg fordi de ville åpne for bilkjøring i Marka.

«La det nå bli slutt med dette stadige forsøket på å få bruke bilen i gjennom Marka … … Det er ganske tydelig at det finnes en del mennesker i denne byen, som ikke kan la være å ergre seg over at disse områdene ligger der uten at de kan få med seg sitt firehjulete familiemedlem halt fram til rasteplassen. De skal imidlertid ha klart for seg at det er ikke bare Skiforeningen som mener at dette vil ødelegge Marka, som slett ikke er så enorm som enkelte vil ha det til», skrev Jensen.

Det var planene om en storstilt utbygging ved Skullerud som utløste Jensens engasjement på 1960-tallet, og i ettertid var han – med rette – stolt over å ha vært med på etableringen av Østmarkas Venner. Han var også veldig glad for at Markaloven omsider ble vedtatt i 2009, for markagrensen har vært en viktig sak for både ham og de andre styremedlemmene helt siden etableringen i 1966.

– Men det hjelper ikke så mye å ha en markagrense, hvis ingen bryr seg om hvordan det ser ut på innsiden av grensen. Jeg er blant annet veldig skeptisk til denne syklingen som er blitt så utbredt, og nå skal det til og med sykles om vinteren. Det er dessverre altfor mange syklister som ikke tar hensyn til andre enn seg selv, sa Jensen i et intervju med Nytt fra Østmarka.

I intervjuet fikk Jensen et viktig spørsmål: – Tror du det er behov for Østmarkas Venner også i de neste 50 årene?

– Ja, det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om! Men at vi klarer å bevare Østmarka, er jeg ikke så sikker på. Det er særlig én ting som skremmer meg, og det er at mange ungdommer heller sitter på senteret med Playstation istedenfor å komme seg ut i skauen. Det er ikke sikkert at de som kommer etter oss, er like opptatt av Marka som vi var. Da blir det også vanskeligere å bevare Marka, advarte Jensen.

Oddvar Rolstad (1928-2019) var med på etableringen av ØV i 1966 og ble utnevnt til æresmedlem i 2004. Foto: Steinar Saghaug.

Oddvar Rolstad: Tannlege og vervemester

Blant deltakerne på stiftelsesmøtet i november 1966 var det ikke bare Finn Jensen som bevarte et livslangt medlemskap i Østmarkas Venner. En av de andre deltakerne var nemlig Oddvar Rolstad (1928-2019), opprinnelig fra Odalen. Rolstad kom til ØVs stiftelsesmøte etter at han hadde fått øye på en av plakatene som Arne Finstad og de andre aktivistene hadde satt opp. Rolstad ventet imidlertid noen år før han ble aktiv i organisasjonen, for ved stiftelsen hadde han nettopp etablert seg som tannlege med praksis på Bøler sentrum. Dessuten hadde han kone og to små sønner, og livet var rett og slett for travelt til å bli aktiv i organisasjonslivet. Men det skulle han ta igjen senere, for Rolstad hadde tillitsverv i Østmarkas Venner kontinuerlig etter at han ble innvalgt i styret i 1978. Da gikk han rett inn i vervet som styrets nestformann, i tillegg til at han ble medlem av forretningsutvalget og løype- og adkomstutvalget.

I tillegg til at Rolstad ble en søyle i organisasjonsarbeidet, er han antakelig også ØVs fremste medlemsverver gjennom tidene. Hans personlige rekord var 58 nye medlemmer i løpet av én dag ved Østmarksetra. Til sammen må han ha vervet mange hundre medlemmer, og dermed har han vært sentral i å gjøre ØV til den slagkraftige organisasjonen den er i dag. Da Rolstad ble utnevnt til æresmedlem i 2004 holdt daværende styreleder Steinar Saghaug en munter tale der han blant annet påstod at tannlege Rolstad pleide å ta et solid grep med tanga rundt visdomstanna på alle nye pasienter. Så kom spørsmålet: «Er du medlem i Østmarkas Venner?».

– Det der var bare noe Steinar fant på, men det er sant at jeg har vervet mange medlemmer på kontoret. Jeg hadde nemlig bedt søster om å spørre nye pasienter om de var medlem, når hun likevel skulle notere personalia på dem, fortalte Rolstad senere.

– Steinar har også påstått at jeg er den eneste norske tannlegen som er sosialist. Jeg er nå ikke så sikker på det, og jeg har aldri vært aktiv i noe politisk parti. Men jeg er nok preget av oppveksten på et småbruk i Odalen, for i den bygda var det mye fattigdom. Det påstås at det bare fantes én hundrekroning i Odalen før krigen, og den gikk på omgang blant skogeierne! sa Rolstad i en samtale med Nytt fra Østmarka.

Oddvar Rolstad var også medlem i Skiforeningen, hvor han satt 20 år i markakomiteen. Han ble tildelt Skiforeningens sølvnål for stor innsats gjennom en årrekke.

– Det var raust av Skiforeningen å gi meg den sølvnåla, for jeg har faktisk kjeftet ganske mye på dem. Skiforeningen har alltid vært mest opptatt av Nordmarka og desto mindre interessert i Østmarka, kommenterte Rolstad.

Rolstad var også tillitsvalgt i Oslo og Omland Friluftsråd (OOF) og var nestleder i styret i en årrekke. Han var et av OOFs æresmedlemmer – en anerkjennelse som henger svært høyt siden kun seks personer er tildelt den siden 1936. Han var også med på etableringen av ØX i 1984, sammen med Kjell «Stakan» Staxrud.

Stifterne fra 1966 ville jublet over nasjonalparken

– Hvordan tror du Østmarka ser ut om nye 50 år? lød et av spørsmålene Nytt fra Østmarkas medarbeider ville ha svar på.

– Jeg er optimist, så jeg tror den er omtrent som i dag! Jeg tror ikke at markagrensen vil bli vesentlig endret, men det forutsetter nok at Østmarkas Venner og andre verneorganisasjoner fortsetter å stritte imot. Det snakkes ofte om at Oslo-området skal få en voldsom befolkningsvekst i årene som kommer, omtrent som om det skulle være en naturlov. Men jeg forstår ikke hvorfor vi på død og liv skal bli så veldig mange mennesker i dette området. Dette er faktisk noe politikerne kan påvirke både i den ene og den andre retningen hvis de vil. Og da må vi ta vare på Marka vår, for det er jo bred enighet om at Marka er en av de tingene som gjør det fint å bo i Oslo, svarte Rolstad.

– Blant de som etablerte Østmarkas Venner i 1966 var det bare Terje Aarnes som fikk oppleve organisasjonens hittil største suksess: Etableringen av Østmarka nasjonalpark, som ble vedtatt 57 år og to dager etter etableringen i 1966. Men jeg er sikker på at de ville jublet sammen med oss som er her i styret i dag, sier dagens styreleder Helga Gunnarsdóttir.

ØVs styreleder Helga Gunnarsdóttir og statsråd Anders Bjelland Eriksen var lykkelige hovedpersoner ved Rustadsaga i dag. Foto: Bjarne Røsjø.

Østmarkas Venner ble stiftet i 1966 som resultat av en tverrpolitisk aksjon som hadde startet året før i Arbeiderpartilag på østkanten. Ap-statsråden Andreas Bjelland-Eriksen – her sammen med ØVs styreleder Helga Gunnarsdóttir – kunngjorde vedtaket om opprettelsen av Østmarka nasjonalpark 10. november 2023, 57 år og to dager etter etableringen av ØV. Foto: Bjarne Røsjø.