Sjansene er imidlertid ikke videre store, for gaupa har trolig flere hemmeligheter enn noe annet norsk skogsdyr. Først og fremst kommer det av at den er på jakt nesten bare om natten. Om dagen holder den seg gjerne skjult. Både bjørn og ulv er oftere å se i dagslys enn gaupa. Dessuten er den en ren mester i å skjule hvor den går og hvor den holder til. Den er et typisk skogsdyr, en ensom vandrer.
Om sommeren er det vanskelig – for ikke å si umulig – å finne ut hvor gaupene inne i Østmarka holder til. Men så snart den første snøen har falt, røper gaupa seg. Med litt trening vil du lett kjenne igjen gaupesporet. Det minner nemlig om et kattespor, men sporet til en voksen gaupe er som regel tre ganger så stort som et vanlig kattespor.
For å få vite hvordan gaupa lever, hva den eter og hvor den holder til, er det i grunnen bare en ting å gjøre – følge gaupesporet! Det er jeg sikker på, for jeg har fulgt gaupespor inne i Østmarka i mer enn femti år.
Gaupa har kommet nærmere
I førstningen, i 1950-årene, fant jeg de fleste gaupesporene langt inne i Østmarka, i uveisomme og folketomme trakter – gjerne øst for Tonekollen. De siste årene har jeg like ofte funnet gaupespor i nærheten av gårder og plasser i utkanten av Marka. Jeg er temmelig sikker på årsaken – tilgangen på byttedyr, det vil si rådyr. For det er ingen tvil: Rådyret står på toppen av gaupas matliste.
På en åstopp i utkanten av Marka ser jeg spor etter gaupe hver eneste vinter. Vinteren 2008-2009 tok gaupa to av rådyrene som jevnlig oppsøkte fuglenes foringsplass bare 10-12 meter fra husveggen her! Etter sporene å dømme, var det ganske sikkert den samme gaupa som jaktet her begge gangene, men jeg fikk dessverre aldri se så mye som et glimt av den livlige katten.
Selv om jeg i en årrekke har fulgt gaupespor på kryss og tvers i Østmarka, har jeg bare sett gaupe en eneste gang her inne om vinteren. Den 27. februar 1986 var det en vakker dag inne i Østmarka. Jeg hadde vært ute på ski i flere timer, da jeg kom inn i en trang dal med bratte åslier på begge sider – Byttingsdalen. Til høyre lå en stor kampesteinsur. Den var nesten helt dekket av snø. Solen hadde gått ned, men det var ganske lyst ennå. I vest flammet himmelen i sterke gule og røde farger. Selv om skiløypa var lite oppgått – jeg hadde selv gått den opp noen dager tidligere – gled skiene lett. Så jeg gikk med hodet løftet mens jeg lot blikket flakke mellom åssidene og den vakre vesthimmelen.
Da plutselig ser jeg gaupa! Den går rolig høyt oppe i åssiden, like over den store ura og på skrå opp for meg. Avstanden er ganske stor. Likevel ser jeg gaupa tydelig. Jeg bråstanser. Gaupa stanser også. Så vrir den hodet og ser ned på meg, liksom overlegent. Like etter går den rolig videre. Det siste jeg ser av den før den forsvinner bak noen trær, er de høye bakbeina.
Det er ikke uvanlig at gaupa velger en kampesteinsur til «barselstue». Noen år før dette bildet ble tatt, satte en hungaupe to unger til verden i denne ura inne i Østmarka. Foto: Sverre M. Fjelstad.
Gaupa var bare synlig noen få sekunder. Men jeg glemmer aldri opplevelsen – den vakre, ville katten mot snøen som hadde farger av vesthimmelen. Jeg fikk ikke tatt noe bilde av denne gaupa. Det spiller i grunnen liten rolle, for nå etterpå er den sjeldne opplevelsen vel så viktig for meg som et gaupebilde.
Østmarkas einstøing
Gaupa er en einstøing, den jakter aldri i flokk slik som for eksempel ulven gjør det. Ser du spor i snøen etter tre gauper som har holdt sammen, kan du gå ut fra at det er en hunn med to unger. Gaupa føder 1-3 unger i mai-juni. De nyfødte veier om lag 250 gram og er blinde og hjelpeløse. Moren gjemmer dem i hiet på uveisomme steder – ofte steinurer. Fra 2-3 måneders alder følger de moren på jakt, og før de fyller året har de som regel vandret fra moren.
Vinteren 1985-86 fulgte jeg daglig – og i uker i trekk – sporene etter en gaupemor med to unger. De holdt for det meste til inne i skogen mellom Morterudvann og Børtervann. Allerede på midtvinteren, i en alder av seks-sju måneder, hadde gaupeungene omtrent like store «tasser» som sin mor. Dette var og er naturens måte å gjøre dem skikket til å overleve vinteren på. Gaupas runde, brede poter er på en måte dens «truger». Hvis gaupeunger skulle ha mindre poter, det vil si bæreflater, enn moren, ville de ha et alvorlig handikap i dyp snø.
Østmarka er ganske stor. Den er omtrent 100 km i omkrets. Helt siden steinalderen har gauper holdt til her. De liker seg tilsynelatende godt i denne skogen som mange steder er riktig gammel og uryddig. Og åsene er ofte bratte, mens dalene er trange. Flere steder er det store kampesteinsurer – ypperlige skjulesteder og hiplasser for de smidige kattene.
Ved å bevare Østmarka mest mulig opprinnelig, tilrettelegger vi for gaupa. Og det er bra, for jeg velger å tro at alle virkelig gode venner av Østmarka setter pris på at den holder til her. Den er en viktig art i det store samspillet i naturen!
Denne artikkelen ble skrevet til ØVs jubileumsbok «Hyllest til Østmarka» i 2016.
Les mer:
Østmarkas Venner: Portrettintervju med Sverre M. Fjelstad da han fylte 90 år. Publisert 12. oktober 2020.
