En onsdag kveld i juli: Jeg sykler forbi Losby gård, inn til Mønevann, så snaut halvveis opp til Drettvann, parkerer tohjulingen og strever svettende opp langs et bekkefar. Opp til et av Østmarkas mange uutgrunnelige, mørke vannhull.
Hvite skyer seiler over dypblått vannspeil. Rødstrupen pludrer. Ringduen gir beskjed: «dooh-doo, dåå-dåå…do». Ingen mennesker uttaler seg. Ennå finnes det stille steder som dette, så nær en hovedstad, på en liten planet der drøyt åtte milliarder mennesker utfolder seg.
«En innsjø er landskapets mest skjønne og uttrykksfulle trekk. Den er jordas øye, og ved å iaktta den kan man måle dybden i sin egen natur», skriver Henry David Thoreau i «Walden. Livet i skogene». Har du målt egen dybde?
Jeg skritter nølende fra myrkanten ut i vannet, synker til knærne i gjørme og legger plaskende på svøm mellom hvite nøkkeroser. Strekker jeg føttene nedover, kjenner jeg kjølighet. Dukker jeg under og stirrer ned i mørket, skimter jeg sunkne, sleipe stokker. Legger jeg meg på ryggen, ser jeg sirklende, svarte svaler over tretoppene, snappende insektliv ut av lufta.
Hvor bader jeg? I Endtjernet. Her, ved dette myrvannet i Lørenskog, 264 meter over havet, ble det på 1930-tallet planlagt et serveringssted, forteller Even Saugstad i boka «Østmarka fra A til Å». En komite nedsatt av Oslo og Lørenskog kommune ville bøte på mangelen på slike steder i marka, og mente Endtjernet var en god plassering. Men helsemyndighetene sa nei. Stedet ville ligge for nær Halssjøen og Fiskeløysa, som da var drikkevannskilder.
Når vann omfavner kroppen, kjærtegner den, kommer jeg nær verden, men er samtidig fjernt fra verden der ute. Jeg er utilgjengelig og nyter en stille stund i lyden av vann, i lukten av vann. I slike øyeblikk sender jeg varme tanker til Østmarkas tjern, flere av dem regner jeg som mine egne bassenger.
Norge er rikt på vann, blant verdens vannrikeste. Østmarka bidrar rikelig med sine 13 vassdrag og 266 navngitte og 17 ikke navngitte tjern, dammer, kulper, putter og vann. (Wikipedia).
Sola blir borte bak åsen i vest. Jeg pakker sekken og rusler i mildt velvære ned til sykkelen og triller igjen inn i den store, ståkete verden, iført nye myggstikk, gjørmerester i legghårene og maur og barnåler i underbuksa.
PS.: Min badesesong kan gjerne starte med en dukkert i Ulsrudvannet. Norges varmeste? Rene kurbadet.
Les også:
Trond Wormstrand: Østmarkas ville toppturer. Publisert 14. desember 2022.
Intervju med hydrologen Lars-Evan Pettersson: Alt du vil vite om vassdragene i Østmarka. Publisert 23. februar 2021.
