I mange år har Oslo kommune prioritert hensynet til friluftsliv og vern foran skogbruk i sine skogsområder. I forordet til flerbruksplanen for Oslo kommunes skoger 2007-2015 heter det:
”Byrådets og bystyrets visjon er å overlevere kommunens skoger til neste generasjon i en bedre miljøtilstand enn vi selv overtok dem. Kommuneskogene skal forvaltes i pakt med økologiske prinsipper, og hensynet til friluftsliv og vern går foran økonomiske hensyn. Alle som bor i Oslo, kan komme seg ut i skogen i løpet av en halv time. Nettopp dette gjør kommuneskogene til landets mest brukte friluftsområde. De store natur- og kulturverdiene gjør dessuten kommunens skoger til en viktig undervisningsressurs. Vi i Friluftsetaten skal gjøre vårt for at alle skal finne naturglede, ro og helse i kommunens skoger – både nå og i årene som kommer.”
Markaloven har understreket disse verdiene ved å definere en byggegrense. Men Markaloven regulerer ikke skogbruket, bortsett fra meldeplikt for hogst. I Østmarka er det derfor fullt lovlig å forlenge skogsbilveinettet inn i det stille, ganske intakte skogslandskapet i øst – enten grunneieren er kommunal eller privat. En nasjonalpark vil sikre at dagens skogslandskap bevares uten ytterligere tekniske inngrep. De mest urørte partiene er fredet som naturreservater, men det er store arealer nærmere Oslo som har kvalitet som mulig nasjonalpark. Dagens friluftsliv vil i prinsippet fortsette, inkludert maskinpreparering av skiløyper. Det vil bli laget en skjøtselsplan som på best mulig måte vil samordne de ulike brukerinteressene. Samtidig som de brukerne som krever en viss tilrettelegging skal bli hørt, skal den som søker stillhet kunne finne et ensomt fiskevann eller gå på oppdagelsesferd i et spennende skogslandskap.
Forslaget om nasjonalpark har bred støtte blant naturvern- og friluftsorganisasjoner. Disse organisasjonene representerer mange brukere av marka og viser at saken har stor støtte i samfunnet. Et opprop ”Ja til bynær nasjonalpark i Østmarka” støttes av følgende organisasjoner: Østmarkas Venner, Norges Naturvernforbund, Naturvernforbundet Oslo og Akershus (NOA), Natur og Ungdom, WWF Norge, Den norske turistforening (DNT), Den norske turistforening, Oslo og omegn, Oslo og omland friluftsråd (OOF), Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA), Greenpeace, Framtiden i våre hender, Norsk Ornitologisk Forening, Norges speiderforbund, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Oslo fylkeslag. Oppropet lyder slik:
”Norge mangler en nasjonalpark som kan representere de lavereliggende skogsområdene i denne delen av landet. I Østmarka ligger det største inngrepsfrie området i søndre del av SØ-Norge. Her er det gammel barskog med skjegglav, rike sumpskoger og myrer med orkideer, og hule trær med spetter og ugler. Her spiller tiuren mellom gamle furuer, og orrhaneleiken går på vårsnøen i myrdragene. Her kan du velge mellom bortgjemte kløfter, idylliske skogstjern, snirklete bekker eller høye topper. Og den observante vandrer kan oppleve fiskeørnens flotte silhuett. Markaloven sikrer ikke disse naturverdiene godt nok mot inngrep, og markagrensen er under press. Status som nasjonalpark vil sikre at disse naturkvalitetene blir tatt vare på for oss og for kommende generasjoner. Mesteparten av det foreslåtte området er på offentlig grunn. Østmarka er en viktig rekreasjonskilde for hovedstadens befolkning, og dagens friluftsliv vil fortsette som før. Det vil bli gitt full erstatning til grunneierne og en nasjonalpark åpner muligheter for kontrollert økoturisme”.
Oslo kommune eier omtrent halvparten av den foreslåtte nasjonalparken, ca. 24 km2. Disse arealene ligger i Enebakk kommune. Innen Enebakk er også ca. 4 km2 kommuneskog med, og litt privat. Østmarkas Venner er i konstruktiv dialog med grunneierne her. Ellers ligger ca. 20 km2 i Lørenskog innenfor de foreslåtte grensene (Losby bruk), vel 6 km2 i Rælingen og 3 km2 (med utvidelsespotensial) i Ski. I Nationen 22. februar uttrykte ordførerne i Enebakk, Lørenskog, Rælingen og Ski stor skepsis til nasjonalparkforslaget. Deres argumenter synes dels å bero på misforståelser om formålet, og en ubegrunnet frykt for at vernet skal ”begrense tilgjengeligheten”.
Tilgjengeligheten for friluftsfolket kan faktisk bedres gjennom fornuftige tiltak. Uansett må alle brukergrupper ta hensyn til hverandre, slik friluftslovens § 11 krever. Tett kulturskog kan bli skjøttet etter behov. Hele nasjonalparken skal få sin forvaltningsplan, der et hovedformål er å sikre friluftsliv og folkehelse. Det er å håpe at også disse fire kommunene er villige til å gå i dialog med miljøverndepartementet om en fornuftig forvaltningsplan. Kommunene vil også sitte i nasjonalparkstyret. Dessuten vil en av dem få nasjonalparksenteret, som blir en attraksjon i seg selv.
De aktuelle arealene i Ski kommuneskoger er blitt meget skånsomt behandlet over flere tiår, har få inngrep og er høyt skattet av mange som frilufts- og rekreasjonsområde. Et vern her vil bety at kommunen fortsetter å holde sin hånd over dette skogslandskapet, samtidig som de vil få utbetalt en betydelig erstatning for å fortsette omtrent som før.
Oslo kommunes eiendom i Enebakk kan vernes som del av nasjonalpark dersom Oslo som grunneier ønsker det. Dette arealet på 24 km2 er for så vidt tilstrekkelig alene til å opprette nasjonalpark. Det tilsvarer arealet på Gutulia nasjonalpark. For øvrig eier Oslo kommune store skogsarealer lenger nordvest i Østmarka, så hvis man tenker seg en todelt nasjonalpark, er det også her partier som har høye naturkvaliteter.
Stockholm er stolt av sin bynære nasjonalpark: Tyresta skogsområde på 20 km2. Den er både en merkevare for byen og en turist- og rekreasjonsressurs. Nå vil Oslos byråd at vår hovedstad følger opp en tilsvarende unik mulighet. Vi håper at de andre kommunene blir med på laget og er villige til å diskutere saken videre.
