Om trærnes liv etter døden

Selv om vi utelukker bakteriene, lever minst 6000 arter i og på død ved i norsk skog, med sopp og insekter som de viktigste. Til sammenligning har vi bare om lag 300 fuglearter og 88 pattedyr i Norge.

Noen ganger tjuvstarter disse prosessene alt mens trærne lever. Får et eiketre stå i fred i et par–tre hundre år, vil sopp og insekter begynne å mykgjøre og fortære de døde cellene inne i stammen. Et hulrom dannes, halvveis fylt med næringsrik vedmuld, en miks av råtten ved, sopp og billebæsj. Fugl og flaggermus kan finne på å flytte inn her. Vedmulden blir en eksklusiv restaurant med utsøkte råvarer, sett med billeblikk, og en rekke truete arter finner du kun i slike gamle og hule eiketrær.

Trær blir til jord i en prosess få vil kalle fargesprakende, og enda færre betegne som velduftende. Paletten er nyanser av beige, brunt og svart. Luktene er fundamentale og rå og like gamle som livet på landjorda; en eim av væte, mugg og mold.

Hvorfor tenker vi på nedbrytning og råte som noe trist, endog ekkelt? Selvsagt er det frustrerende at ting vi har skapt av treverk, ikke varer. Vi ser det som forfall når naturen tar tilbake næringen i materialer vi har bygd noe av. Men det hadde vært rimelig klønete å bygge og bo om alt av gamle bygninger og gjenstander og avfall bare ble værende til evig tid (selv om arkeologer muligens hadde blitt henrykt).

Eller kanskje skyr vi disse prosessene fordi de minner oss om vår egen forgjengelighet, et slags memento mori – husk du skal dø – hvisket til oss fra naturen selv. For tross vår dominans skal også vi inn i resirkuleringens hjul.

Er døden annerledes i skogen? Den er ikke bortgjemt, fortrengt og fortiet. Forfall og forråtnelse inngår i helheten. Sett fra individets ståsted er døden slutten, men fra økosystemets perspektiv er den like mye en begynnelse. Resirkulering av organisk materiale utgjør den ene halvdelen av livets sirkel og er et nødvendig grunnlag for nytt liv.

Kan vi ta med oss noe herfra, et mer økologisk forhold til vedlikehold, forfall og avfall? Kanskje noe vi har nytte av, når vi skal gå fra en lineær økonomi, en bruk-og-kast-økonomi, til en sirkulærøkonomi, der avfall er ressurser?

Enkelt forklart kan vi si at det er tre økologiske hovedgrunner til at de døde trærne er slik en vesentlig del av en levende skog: For det første skaper døde trær levesteder for en stor andel av skogens arter. For det andre; gjennom jobben disse artene gjør, frigjøres næring som trær og annen vegetasjon trenger for å vokse. For det tredje holder døde trær på jord og snø, og bidrar slik til å redusere risiko for ras og skred.

Mye foregår i det skjulte, men noe er stort nok til at vårt blikk kan fange det. Som at en morken låg kan være en slags barnepike for nye treplanter, med små graner på geledd bortetter. Den morkne stammen byr på et trygt sted å spire for småtrærne, fri for den harde konkurransen fra skogbunnens arter. På engelsk omtales slike læger for «nurse logs», på norsk kaller vi det uten omsvøp for «kadaverforyngelse».

Rot med mening

Neste gang du er på skogstur, ta deg en pause. Finn deg et tre som har gått over ende slik at stammen danner en fin benk til en rast. Sett deg varsomt ned. Se deg rundt. Her, i norsk skog, lever om lag 25 000 arter. Hvor mange kan du se der du sitter? Gran, furu, bjørk? En kjøttmeis, kanskje? Er det sommer, ser du sikkert noen kjente blomsterplanter og dessuten noen innpåslitne fluer og mygg. La oss ta i litt og si at du ser hundre arter. Hvor i all verden er de andre 24 900?

Mange er under baken din, rett og slett, der du sitter. Faktisk lever nesten en tredjedel av artene i skogen i og på dødt trevirke – i læger, gadd, stubber, greiner eller røtter. Det er bakterier, det er sopp av mange slag, det er biller og tovinger og vepser, det er skrukketroll og spretthaler og midd, moser og lav, samt et og annet virveldyr.

Det betyr at døde trær er hjem for et utrolig artsmangfold, og dette mangfoldet er i stadig endring. Hver art i dette brune næringsnettet har nemlig sin unike rolle, og sine spesifikke krav. Det hele er som et uhorvelig langtekkelig teaterstykke, der scenen er en låg: Arter trer inn og blir en stund, nye aktører kommer til, mens andre forlater scenen. En langsom utskifting som varer helt til treet har tapt sine konturer og blitt til myk mold.

At artene har ulike krav til hva slags død ved de vil fortære, er vesentlig. Tenk deg restaurantstrøket i en storby, i et land der folk spiser ute hele tiden. Enkelte innbyggere elsker indisk mat, andre hater krydder og trives med fiskeboller i hvit saus. Noen trenger bare en kjapp matbit på et gatekjøkken, andre foretrekker en langsom sjuretters. Vegetarianere unngår kjøtt, veganere spiser heller ikke ost og egg. Enkelte reager på gluten, andre tåler ikke melk, og noen få har krevende matallergier og en smal meny. For at alle innbyggerne skal bli fornøyde og få i seg det de trenger, behøver denne byen et mangfold av spisesteder.

Akkurat slik er det i skogen også. Men her snakker vi artsspesifikke, og ikke personlige, krav til næring. For mens enkelte sopp og insekter bare kan leve i harde trær som nettopp har dødd, er andre like avhengige av å finne føde i myke, gjennområtne stammer.

Mange arter som lever i døde trær er knyttet til ett bestemt treslag – så på samme måte som det er irrelevant for en veganer hvor mange biffrestauranter byen har, hjelper det heller ikke for en sopp eller en bille som kun kan ete eikevirke at det er mange døde graner i skogen. Visse insekter kan legge egg i mange ulike løvtrær, men setter aldri sine bein i et bartre. Og omvendt.

Der noen arter ser et spisested selv i den tynneste kvist, tåler andre kun å spise i en råtten rugg av en høystubbe. Mange, men ikke alle insekter liker seg der sola skinner. Mange, men ikke alle sopper trenger den jevne og høye luftfuktigheten i gammelskogen. Vi vet også at visse vedlevende arter foretrekker trær som har dødd på en bestemt måte, eller trær som har vokst spesielt sakte. Mye av dette er hinsides noe vi mennesker evner å se.

Med andre ord: Det handler ikke bare om hvor mye død ved det finnes i skogen. Poenget er like mye at det må finnes død ved for enhver smak – en passende pinne til alle. Både treslag, størrelse, tid siden død, dødsårsak, hvilke arter som har spist før deg samt hva slags omgivelser den døde veden befinner seg i, spiller en rolle. Da er det lett å forstå at et «død ved-koldtbord» som kun serverer rester av hogstavfall på en solsvidd snauflate, slett ikke duger.

Mangelen på variert død ved er da også en hovedårsak til at 1330 skoglevende arter er vurdert å være utrydningstruet i henhold til den norske rødlista: 84 prosent av disse artene trues av mangelen på gammel naturskog med et rikt og variert utvalg av «spisesteder» i gamle eller døde trær.

Når jeg snakker med ikke-biologer om skog, er det ikke uvanlig å få høre at de syns det er «rotete» langs favorittstien. At tørre trær står mellom de levende, og at det ligger døde trær på bakken. Også der det er flatehogd opprøres folk iblant over de døde trærne som står igjen, rett og slett fordi ingen har fortalt dem hvor vilt viktige de døde trærne er. At om du går i en urskog, vil du se at en hel tredjedel av det totale trevolumet finnes i døde trær, mens de resterende to tredjedelene er i de levende.

Dette er en uvant tanke for de fleste. For få har sett en urskog, og i byen, på kontoret eller der vi bor er orden noe positivt, et tegn på at vi har kontroll. Det finnes influensere, egne nettserier og mengder av bøker som framsnakker rydding i hjemmet. Som den japanske «ryddeinfluenseren» Marie Kondo, med mer enn fire millioner følgere på Instagram. Og joda, når det gjelder våre menneskeskapte gjenstander og arealer, som hjemme i leiligheten din, kan det være smart med system og orden.

Men skogen har ikke behov for å ryddes. Skogens arter ordner opp selv og trives best med det. Skogen har klart seg fint i mer enn 350 millioner år uten oss. Det er helt himmelfallent lenge. Vår menneskeslekt, Homo, oppstod til sammenligning for mellom tre og to og en halv millioner år siden, og vår art, Homo sapiens, har bare vært på jorda i skarve 300 000 år.

Vi kan drive skogbruk og høste av skogens fornybare ressurser, men det er i så fall noe vi gjør for vår egen del, fordi vi vil bruke ressursene. Skogen klarer seg utmerket uten oss til å rydde og strigle den.

Trær som ligger strødd, døde, råtnende, er ikke rot. Eller, om du insisterer på å kalle det rot, så er det viktig, meningsfylt rot. Marie Kondo argumenterer for at du bare skal beholde ting som er nyttige og som gir deg glede. Dersom billene og soppene skulle ryddet etter hennes metode, er jeg overbevist om at de døde trærne hadde fått bli i skogen.

En ting er at vi tar ut levende trær når vi driver skogbruk, eller hogger levende trær til ved. Det er en annen diskusjon. Men vi trenger ikke, og bør ikke, fjerne døde trær fordi vi synes det ser rotete ut. La døde trær, stokker og greiner være i fred, så blir de fulle av yrende liv. Det gjelder også der trær står midt iblant oss, som i hager og parker. Da er det mindre sjanse for at de truete artene blir «ryddet ut» i samme slengen.

Denne artikkelen ble først publisert i medlemsbladet Nytt fra Østmarka nr. 4/2023.