Minner fra Mariholtet: Del II

Mariholtet var på ca. 100 mål. Jordene var mange og små, men med spett og hest ble det gjort en del nydyrking av mine foreldre. Til slutt ble det 20 mål dyrket mark. Det ble dyrket forskjellige kornprodukter, grasfrø, poteter og en kjøkkenhage med grønnsaker. De forskjellige sorter skogsbær ble til syltetøy og saft, mens sopp derimot ble lite brukt. I Elvåga ble det fisket
gjedde, lake, abbor og mort. Dessuten drev de med bier, og kafedrift om søndagene.

Minner fra Mariholtet: Del I Minner fra Mariholtet: Del III – krigsårene

Hesten var uunnværlig

Dyreholdet var som regel to melkekyr, en kvige og to kalver. Dermed kunne de også levere litt smør til meieriet. I tillegg kjøpte de to grisunger om våren som ble slaktet til jul. Hesten var uunnværlig. Den ble også brukt i skogen; Ole H. Stang (far) var sesongarbeider for Skogvesenet, hvor skogforvalter Messelt var sjefen hans. Når de trengte okser, måtte de til Bjørndalen. Kua ble leid om åsen og kom ned ved «Dammen» (ved nordenden av Elvåga).

På Mariholtet hadde ingen bygninger innlagt vann, elektrisitet eller telefon. Vann ble båret i bøtter fra Elvåga eller fra brønnen. Til belysning ble det brukt parafin. Telefon var det mulig å benytte på Branntårnet om sommeren. Denne telefonen var plassert på Sarabråten om vinteren, men ble flyttet til Branntårnet så snart det kunne bli fare for brann i skogen. Når det trengtes strø til fjøset, tok de med seg sekker og rodde til Thoresplassen, der det var sag. Det hendte også at de måtte ro til Skytten for å skaffe flis.

«Hytta» (bolighuset vårt) sett fra vannkanten ved Mariholtvika.

Far måtte reise langt for å få tak i mel. Hvis isen på Elvåga kunne kjøres på om vinteren, reiste han tidlig om morgenen for å være ved mølla på Strømmen ved syvtiden da den åpnet. Da greide han hele jobben på en dag. Hvis det ikke var trygg is, måtte han til Jerpseth på Oppsal. Jerpseth kjørte kornet til Strømmen mølle med bil, og far hentet melet på Oppsal noen dager senere.

Elvåga strekker seg i nord-sør retning og skiller mellom Østre Aker og Lørenskog. Det er blitt sagt at det var mye trafikk på Elvåga i tidligere tider. Mest sannsynlig tømmerdrift både sommer og vinter. På Lørenskog-siden, litt nord for den nye demningen i sundet, lå en plass som var hvilestue (kafe). Senere ble plassen leid ut som hytte, kalt Ihlehytta. Leietakerne hadde båt og annet utstyr på Mariholtet, da veien fra Oslo ble kortere på den måten enn å gå om Ellingsrud.

Selvhjulpne på mange områder

Folket på Mariholtet måtte være nøysomme og mest mulig sjølhjulpne på flere områder. De fleste måtte jo være det før i tiden. Når det var en time og ett kvarter til nærmeste butikk, og dessuten lite med penger, var det nødvendig å greie seg mest mulig selv uten andres hjelp. «Mariholten» etterlot seg et lite verkstedhjørne i båthuset. Det samme hadde han gjort i stand innerst i fjøsgangen. En lest for fottøy og verktøy for hårklipp lå i hjørneskapet i stua. Som ganske ung gikk Ole H. i skomakerlære. Det han hadde lært kom godt med på Mariholtet. Therese hadde tilfeldigvis som ung lært å lage skomakertråd, «hekka-tråd».

På grunn av denne kunnskapen kunne de reparere hesteselen og skotøyet raskt, men iblant måtte de kjøpe deler i Oslo eller få det hele reparert av andre. Therese (mor) kjøpte en brukt symaskin med håndsveiv for kr. 30. Den ble mye brukt. Dagligtøyet fikk ofte hard slitasje og derfor ble det mye lapping. Ingen skulle gå med hull på klærne.

Hesten måtte Ole H. iblant sko selv, men han kjørte regelmessig til smia på Ulven der en veldig flink smed drev på. Dit kjørte han også med gårdsredskapen som måtte repareres. Hårklipp ble det også behov for, og det tok Therese seg av. Hun friserte både far og meg, men selv måtte hun til frisør i Oslo.

De syntes begge at de fleste gjøremål gikk forholdsmessig greit. Det var større og bedre bolig som var det første målet. Dernest var det innlagt vann og lys. Telefon var lengre fram i tiden.