Marka-originalenes historier samlet mellom to permer

Even Saugstad er kanskje mest kjent som forfatteren av standardverket Østmarka fra A til Å, som kom ut med sin tredje reviderte utgave i 2022. Årets bok handler imidlertid om hele Oslomarka, og der forteller Saugstad blant annet den gripende historien om eneboeren Harald Grande – som bodde mesteparten av sitt voksne liv i ei enkel plankehytte under en berghammer i Lillomarka.

De som måtte tro at det ikke er mulig å si noe nytt om Oslomarka nå, etter mange bokutgivelser, tar fullstendig feil: Saugstads nye bok inneholder mange nye historier, faktaopplysninger og tidligere ukjente bilder.

Boligmangelen drev fattigfolk ut i skogen

Harald Grande var blant de mange som slo seg ned i Oslomarka etter krigen. Årsakene til denne bosettingen kunne være mange, som boligmangel, krigstraumer eller alkoholproblemer. Men på 1960-tallet ville Oslo kommune avvikle muligheten til å bo i Marka, og dermed ble alle uteliggerhyttene brent – unntatt den Grande bodde i, for den var så godt gjemt.

Til tross for et hardt liv levde Harald Grande helt til 2017 – da var han nesten 90 år gammel. I 2018 sto hytta hans ferdig restaurert etter en stor innsats av lokale ildsjeler, og under en seremoni i mai 2019 var både Oslos ordfører Marianne Borgen, daværende klima- og miljøminister Ola Elvestuen og riksantikvar Hanna Geiran på plass for å minnes eneboeren. Hanna Geiran sa noen ord som også beskriver noe av tanken bak Even Saugstads nye bok:

– Riksantikvarens oppgave er ikke bare å verne store, flotte bygninger, men også å jobbe for å fortelle menneskers historie, sa hun. Geiran la til at Harald Grandes hytte er et vitnesbyrd om en veldig spesiell mann og et veldig spesielt sted.

Marka tar imot alle

Even Saugstads nye bok rommer mange historier om spesielle menn og kvinner. Den gir også innblikk i en levemåte som knapt er mulig lenger, men som kanskje var den eneste muligheten for mange av Marka-originalene.

– Jeg tror mange valgte et liv i Marka fordi de trengte å slippe unna all støyen som et mer «sivilisert» liv i byen fører med seg. For noen av Marka-boerne var det nok en del psykiatri og rus inne i bildet. Men jeg skriver også om virkelige ressurssterke personer som har skapt seg et liv i Marka – som Signe Bure. Hun etablerte ei turisthytte på Krokskogen og ble en legende i levende live. På den ressurssterke sida i våre dager har vi også folk som Milsluker’n Tom Stensaker, som kjenner skiløypene i Marka bedre enn noen andre, forteller Saugstad.

– Hvis du går alene på kino eller spiser middag på restaurant alene, blir det liksom litt rart. Men i Marka kan du gå alene og oppleve ro og fred, og det er ingen som ser rart på deg. Marka tar imot alle, tilføyer han.

En serie med magiske tilfeldigheter

En av de største overraskelsene i Even Saugstads nye bok er at han har kommet over fotografier av de to Oslo-kvinnene som etablerte en bortgjemt teltplass på «Solåsen», i åsen ovenfor den nåværende Skullerudstua, antakelig på 1920-tallet. De to kvinnene gikk for å være søstre, og den siste av dem døde i 1980. I 2005 ble det nytt liv på Solåsen da en ildsjel fra Rognerud stelte og restaurerte de gamle blomsterhagene. Stedet ble etter hvert en attraksjon, som Østmarka-kjenneren Lise Henriksen skrev om i Nytt fra Østmarka nr. 2 i 2012.

Men – hvem var de egentlig, disse kvinnene på Solåsen? Lise Henriksen hadde funnet ut at de to kvinnene drev en systue i en leilighet i Schweigaardsgate, og dermed fikk Saugstad ideen om å lete i Byarkivet.

– Det var bare to adresser med syersker i den gata, og bare den ene adressen hadde to beboere. Men – de hadde forskjellig etternavn! forteller Saugstad. Etter en kikk i folketellingene var mysteriet oppklart: De to Solåsen-damene var ikke søstre, og de het henholdsvis Ragna Helmine Dichvold (1892-1955) og Ebba Holm (1896-1980).

Så skjer noe som virker nesten magisk: Det fantes jo ikke bilder av syerskene på Solåsen – før en kvinne ved navn Karin Asphaug kommer over en eske med bilder etter en slektning. Hun viser bildene til datteren Irene Asphaug, som er Even Saugstads samboer (!), og hun dro straks kjensel på Solåsen og viste bildene til Markabok-forfatteren.

For å gjøre en lang historie kort: Bildene hadde tilhørt Ebba Holm. Etter hennes død overtok broren Josef bildene, og han ble gift med Nelly – som senere ga dem til søsteren Svanhild. Hun fikk en datter som het Inger, som giftet seg med Irene Asphaugs onkel, og til slutt havnet bildene hos Even Saugstads samboer.

– Det er nesten så jeg grøsser på ryggen av den serien med tilfeldigheter. Jeg har ofte tenkt at hvis disse bildene hadde havnet hos hvem som helst andre enn Irene og meg, hadde de gått i søpla med sine ukjente motiver og ukjente personer, oppsummer Even Saugstad. Men nå vet vi hvordan damene så ut, og i boka finner vi flere bilder fra Solåsen på den tiden da de to syerskene holdt til der.

Alltid noe nytt å fortelle

Harald Grande er en av de mest kjente Marka-originalene i vår tid, men Even Saugstad har også gravd fram opplysninger om noen av de minst kjente – som mannen som ga navn til den mystiske Aslak-tomta i Østmarka. Even Saugstad hadde ikke engang hørt om mannen før han oppdaget stedsnavnet Aslaktomta, nordøst for Skyttenbrua over Elvåga, på det reviderte Østmarka-kartet som ble utgitt i 2004. Han ringte til kartskaperen Tor Valstad (1942-2023), men for en gangs skyld hadde ikke Valstad flere opplysninger å bidra med.

Mange år senere nevnte Saugstad Aslaktomta under en samtale med Sverre M. Fjelstad, og da viste det seg at Fjelstad hadde truffet eneboeren ved Elvåga flere ganger. Han kunne blant annet fortelle at Aslak gikk under navnet «Indianer’n» – med trykk på den første stavelsen, som tradisjonen tilsier i de østlige bydeler. Dermed hadde Saugstad fått noe å nøste i, og nå danner kapitlet om Aslak Lønberg (1923-1990) avslutningen på boka om folk og røvere i Oslomarka.

– Historien om Aslak slutter bedre enn den begynte. I voksen alder fikk han en kjæreste som het Edel og flyttet inn i hennes leilighet på Haugerud, forteller Saugstad.

Even Saugstad antyder at boka kunne vært mye tjukkere, for mange Marka-originaler og -profiler har fortsatt ikke fått sin historie fortalt.

– En av de jeg gjerne skulle visst mer om, var mannen som gikk under navnet Fynte-Even. Han var muligens en av kremmerne som vanket i Nordmarka; mer vet jeg ikke. Men kanskje, hvis det kommer en ny utgave om 8-10 års tid, blir også denne min navnebror med i galleriet av markaoriginaler, skriver han i forordet.