– Lørenskog-politikerne må kreve reguleringsplan for Dammyrveien

Losby Bruk vil bygge en nærmere fire kilometer lang skogsbilvei øst for Elvåga, i et område som er nærmest uberørt av fysiske inngrep. Losby Bruk mener de trenger veien for å drive et forsiktig skogbruk, mens veiplanens motstandere beskriver inngrepene som katastrofale for naturen og kommende generasjoner.

Skogsbilveier bygges for å åpne skogsområder for hogst og uttransportering av tømmer. I dette tilfellet planlegger Losby Bruk å bruke veien til å kjøre ut tømmer fra ca. 4300 dekar skog. Totalt er det beregnet å ta ut nærmere 80 000 kubikkmeter tømmer i hogstklassene tre til fem, fra områdene langs veien.

Planene har skapt sterke protester fra naturvern- og friluftslivsorganisasjoner, som blant annet påpeker at store opplevelsesverdier i inngrepsfri natur blir ødelagt. Samtlige blåstier og ikoniske skiløyper i området blir sterkt berørt og til dels ødelagt. Veien vil ha meget negative konsekvenser for skogsfugl og flere andre naturverdier. Og veien vil føre til omfattende hogst av verdifull naturskog, lyder innvendingene.

Politikerne i Lørenskog har i alle fall tre muligheter når de får saken til behandling: De kan avvise søknaden, godkjenne den – eller kreve at det må utarbeides en reguleringsplan før Losby Bruk sender inn en ny søknad.

– Veldig stort tiltak, som krever reguleringsplan

Juristen Fredrik Holth er en anerkjent ekspert på saker som handler om arealforvaltning og plan- og bygningsloven. Han er også dosent ved Institutt for eiendom og juss ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Holth har skrevet og bidratt til flere lærebøker, kommentarutgaver og artikler innen emner som jordskifte, ekspropriasjon, plan- og bygningsrett og forvaltningsrett. Han har et klart råd til politikerne i Lørenskog: I dette tilfellet bør de kreve at det utarbeides en reguleringsplan før veiplanene eventuelt kan godkjennes.

– Ifølge lovverket skal kommunene alltid vurdere om en landbruksvei utløser krav om en reguleringsplan. I dette tilfellet kan jeg ikke skjønne annet enn at de må stille et slikt krav, sier Holth til Østmarkas Venner (ØV). Han oppgir følgende grunner:

– For det første: Omfanget av veien er i seg selv et veldig stort tiltak. Måten man skal legge den på i terrenget, viser en betydelig grad av skjæringer og fyllinger og masser som skal flyttes på. Men så er det også slik at anleggsfasen skal tas i betraktning med hensyn til om tiltaket utløser krav om reguleringsplan. Og her vil det være mye og stor aktivitet som strekker seg over et stort område; det er også et forhold som leder mot et plankrav, forteller Holth.

Fredrik Holth påpeker også at det er påvist store naturverdier i form av blant annet spillplasser for storfugl, og veien er planlagt i et område med mye friluftsliv.

– Området har i tillegg et slags stempel som sier at det er spesielt viktig for natur, friluftsliv og kulturminner gjennom markalovens særskilte vern om området som sådan. Derfor er det, etter mitt syn, veldig lite tvilsomt at veiplanene må lede til et krav om reguleringsplan, konkluderer Holth.

Friluftsliv og natur har forrang i Oslomarka

Skogbruket er i utgangspunktet ikke lagt inn under markaloven, som trådte i kraft i 2009. Men markaloven innebærer likevel at skogbruket er strengere regulert i Oslomarka enn i andre områder, påpeker Fredrik Holth.

– Det er jo skogbruksloven og ikke markaloven som regulerer skogbruket. Men her er det et viktig poeng at plan- og bygningsloven har en overordnet og sektorovergripende funksjon. Derfor er det slik at dersom et tiltak utløser et plankrav, da går det foran alle sektorlovene. Da er det egentlig ikke markaloven som definerer slike veiplaner som vi snakker om nå, men plan- og bygningsloven. Det er jo også innført en søknadsplikt for hogst i marka, og det viser at det er særskilte regler for hogst innenfor marka, sammenlignet med andre områder, forklarer Holth.

Da Fredrik Holth holdt foredrag under et åpent møte i regi av Østmarkas Venner 14. februar, var det mange tilhørere som spisset ørene da de fikk vite at hensynet til natur og friluftsliv, ifølge markaloven, faktisk skal gå foran hensynet til skogbruket når ulike interesser står mot hverandre. I markalovens formålsparagraf står det at:

«Formålet med loven er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett. Loven skal sikre Markas grenser og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner. Det skal samtidig tas hensyn til bærekraftig bruk til andre formål».

Hva betyr dette, egentlig? Det kan man finne ut ved å lese Odeltingsproposisjon nr 23 (2008-2009) om markaloven. Der står det i kapitel 4 at lovens formål er å fremme friluftslivet og å tilrettelegge for naturopplevelse i Marka. Og så kommer det en viktig formulering, som kanskje ikke er så godt kjent blant saksbehandlere og politikere som jobber med slike saker:

«Hensynet til friluftsliv og naturopplevelse i Marka gis forrang i forhold til hensynet til annen bærekraftig bruk som omtales i annet ledd. Natur- og friluftshensyn vil dermed være styrende for praktiseringen av loven».

Formuleringen «annen bærekraftig bruk» peker blant annet på skogbruket. – Dette betyr at det alltid må gjøres en konkret vurdering av i hvilken grad de ulike hensynene står mot hverandre i de enkelte tilfellene. Det finnes ikke noen fasit i slike saker, presiserer Holth.
Fredrik Holth presiserer at denne forrangen viser seg gjennom søknadsplikten for hogst i Oslomarka

Politikerne skal alltid sørge for utredning

– Hvis kommunen går inn for å kreve en reguleringsplan, vil det også utløse krav om en konsekvensutredning?

– Nei, for her er det snakk om to ulike spor, svarer Holth.

– Det vil ofte være en nær sammenheng mellom de to sporene, men det er konsekvensutredningsforskriften som bestemmer om en plan utløser en plikt til å utrede konsekvensene. Om landbruksveier sier denne forskriften bare at landbruksveier skal vurderes utredet hvis de er mer enn 5 kilometer lange. Men politikerne skal jo alltid vurdere og utrede planer de får til behandling. De kan kreve mer informasjon hvis de føler seg usikre på konsekvensene av et tiltak, selv om man ikke kaller dette for en konsekvensutredning, mener Holth.

Norsk natur bygges ned i raskt tempo

Fredrik Holths foredrag for Østmarkas Venner hadde overskriften «En utdatert skogbrukslovgivning og konsekvenser for Østmarka» Han stilte innledningsvis ett viktig spørsmål: Håndheves lovgivningen Stortinget har gitt lojalt? Svaret var et nokså klart «nei».

Holth viste blant annet til en rapport fra Riksrevisjonen i 2007, som viste at «arealstatusen og arealutviklingen i Norge på flere områder ikke ivaretar verdier og prinsipper som Stortinget har vektlagt for å sikre en bærekraftig arealdisponering». Rapporten viste også at det nedbygde arealet i Norge hadde økt med 26 prosent fra 1985 til 2005.

Forholdene var ikke blitt bedre da Riksrevisjonen foretok en ny kontroll fem år senere, kunne Holth fortelle. Da var det vedtatt nye regler i forbindelse med at plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven trådte i kraft, men i Riksrevisjonens rapport dokument 3:1 (2011-2012) står det at : «Etter Riksrevisjonens vurdering er det foreløpig ikke dokumentert vesentlige effekter av tiltakene som er satt inn etter at plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli 2009».

Slik har det fortsatt fram til våre dager. Det måtte reportasjer i NRK og en komiker av Bård Tufte Johansens format til, før folk flest fikk opp øynene for at naturen i Norge bygges ned bit for bit i stor hastighet. 79 kvadratmeter bygges ned per minutt, og totalt er det gjennomført 44 000 store og små naturinngrep de siste fem årene ifølge NRKs beregninger.

I denne statistikken er ikke skogsbilveier og hogst regnet med. Fredrik Holth kunne imidlertid fortelle at det fantes hele 49 617 kilometer landbruksvei i Norge pr. 1. januar 2022 (ifølge Statistisk sentralbyrå). Det offentlige veinettet er til sammenlikning på ca. 98 000 kilometer: For hver kilometer med offentlig vei finnes det altså ca. en halv kilometer landbruksvei!

Salami-prinsippet praktiseres for skogsbilveier

Konsekvensutredningsforskriftens bestemmelse at landbruksveier skal vurderes utredet dersom det planlegges eller søkes om mer enn 5 kilometer lang vei. Resultatet av dette er opplagt: – Det blir nesten aldri søkt om å få anlegge skogsveier som er lenger enn 5 kilometer, forteller Holth.

– Her er den norske praksisen i konflikt med bestemmelsene i et EU-direktiv som ble implementert i norsk rett i 1989. I EU-systemet brukes uttrykket «salami slicing» for å beskrive en praksis hvor store prosjekter kuttes opp i ulike deler for å omgå reglene for saksbehandling.
EU har for øvrig vært veldig opptatt av at det ikke er antall meter som bør være avgjørende i disse sakene, men virkningene.

– Det er akkurat det samme som ligger bak plankravet i det norske lovverket. Det er virkningene av et tiltak som skal være utgangspunkt for de konkrete vurderingene, ikke antall løpemeter, forklarer Holth.