Langs Østmarkas utkantstrøk

Er du i brukbar form, kan du få en fin dagstur gjennom Østmarka fra Losby Gods til Durud, Fra StrEIFinn ved Flateby til Sandbakken, eller følge Flyktningeruta fra Skullerudstua til Kjerkebygda.

Kanskje det også kan være mulig å gå rundt Østmarka, som en dagstur? En rask sjekk av Google Maps ga 80,3 km. Miss Google mente til og med at det skulle la seg gjøre på 16 t 31 min, sannsynligvis uten pausetid.

I Forsvaret var marsjmerkekravet på 4 t 30 min. Tre mil med 11 kg pakning. Det klarte jeg jo noen ganger. Men det var for rundt 35 år siden, da jeg også sist gjennomførte firedagersmarsjen i Nijmegen, Nederland. Omtrent 4 mil om dagen, 10 kg pakning. Så: Østmarka rundt på under 24 timer?

Planleggeren våknet: Jeg er vant til å bruke støvler når jeg er ute og går langt på tvers i terrenget. Hva trenger jeg ellers å ha med? En genser, sokkeskift, litt førstehjelpsutstyr? Magnesiumtabletter. Jeg vil jo unngå kramper. Mat og drikke? Litt, men det er jo både bensinstasjoner og en og annen matbutikk langs ruta. Går jeg på en lørdag, er de åpne. Hodelykt. Powerbank! Det blir i hvert fall godt under 10 kg. Jeg gir det en sjanse!

Krykker, for sikkerhets skyld

Da jeg nevnte ideen for mine gode venner og tidligere Sandbakken-drivere, Even Saugstad og Irene Asphaug, våknet også de: Dette kunne bli gøy! De kunne sikkert være litt support-team underveis. Og ta noen turorienteringsposter innimellom! Jeg tenkte i mitt stille sinn at det nok også kunne bli slitsomt. For meg. Et par dager før start avleverte jeg en bag til «crewet» med ekstra fottøy, litt drikke, og… krykker. Det er tross alt asfalt hele veien.

Midnatt til 24. juni står jeg i krysset ved burgersjappa Grytelokket og innkjøringen til Grønmo utfartsparkering. En tynn, sylskarp månesigd lyser på himmelen. Sekken veier 6,3 kg, og jeg er utstyrt med refleksvest. Jeg er så klar som jeg kan være for dagens prosjekt.
På høyden ser jeg gården Store Li, som bl.a. hadde dagens turistforeningshytte Dølerud som husmannsplass på den tiden oldeforeldrene til Sverre M. Fjelstad holdt til der.

Jeg runder Liåsen, og tenker på at det tidlig på 1700-tallet levde en eneboer her oppe. Torborg Giermundsdatter sov rett på jordgulvet i ei lita hytte, gikk barbeint og var kledd i vadmelsbukse og ei sliten «karfolktrøye». Tøff dame.

Ved innkjøringen til den nye parkeringsplassen ved Grønmo lå Godheim landhandleri (revet 1975), og Se-Op Hvilestue som var i drift fra slutten av 1700-tallet. Se-Op brant i 1989 – natten før Riksantikvaren skulle på befaring for å avgjøre om stedet skulle vernes.

Der ikke annet er oppgitt, er bildene til denne artikkelen tatt av Egil Engen.

Minner om det første møtet med Østmarka

Her inne, ved Gjersrudleiken, bodde også naturfotografen Sverre M. Fjelstad i mange år. På 70-tallet var dette mitt første møte med Østmarka. Min fremmelige mor tok med oss ungene for å møte legenden. Og vi dro på tur ned til Trollkjerka med ungene til Sverre. Veien inn til FOD-gården minner meg også om gaupesporene jeg så her inne for et par år siden.

Rett sør ligger Trollvanna, som ble demmet opp for å styre vannkraften i Ljanselva til kruttverket i Liadalen fra 1855. Det varte til 1884. Da gikk kruttverket i lufta, og demningen, som man fortsatt kan se mesteparten av, ble ikke lenger vedlikeholdt.

Veien inn til Hanåa gård går forbi Solbakken – den tidligere husmannsplassen Stupinn. Her kan man gå eller sykle over til Februene og Antons vei, som tar deg til parkeringsplassen ved Sandbakken.

Det nærmer seg den mørkeste tiden på natta, og det knaker i skogen. Dette er dyrenes tid av døgnet.

Første grensepassering: over til Nordre Follo. Her følger i tur og orden innkjøringene til Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser, Sandbakken Sportsstue, og Roland hyttegrend som ble etablert i 1948/49 da papp- og lektehyttene ved Bestemorstranda og Bekkensten fra krigsdagene skulle bort.

Deretter passeres Syverudkollen. Her lå Rolandsbråten, hvor det var festplass i mellomkrigstida og et mørkere kapittel som åsted for henrettelser i regi av det norske statspolitiet i 1943 og -44. Etter krigen hadde Norsk Folkehjelp i en periode feriekoloni i området. Speiderhyttene Roland og Kløverrabben, og Ragnhildtun som opprinnelig ble bygget som feriested for psykisk utviklingshemmede, følger deretter.

Ved Krokhol gård ble det etablert golfbane i 1990. Seinere er halve banen endret til bane for discgolf (frisbee-golf), en bane i verdensklasse. Ved Krokhol har det vært sagbruksdrift, noe også den tidligere husmannsplassen Sagstua fra 1780 bærer bud om. Sagstua ble også brukt som skole fra 1859 til 1863, og har i dag samme funksjon – som alternativt undervisningssted for Siggerud og Ski skoler.

Travel grevling krysser veien

Enebakkveien sto ferdig fra Se-Op til Durudmåsan i 1862. Før dette var det ikke skikkelig vei til Fjell, bare en kjerrevei til Bru. Trafikken langs Enebakkveien er tidvis heftig, og jeg velger Bindingsvannsveien. Jeg er i nærheten av dammen til den gamle Fjellsaga, som fikk privilegium som ei av de første sagene i Østmarka, i 1688. Fløtingen fra vannene innenfor, langs Svartoren og Svartholselva endte her nede, og på slutten av 1800-tallet var det sag på Sagtomta, nordøst for Bindingsvann. På sørvestsiden sto det også en periode rundt 1920 en Lokomobil – ei dampdrevet sag.

En grevling krysser veien. Den har det travelt. Det har ikke brunsneglen som krysser noen meter lenger fram. Ved krysset på Fjell har det vært både landhandleri, postkontor, bank og sportskafe.

Ungene fra Fjellbygda gikk på skole i Rausjøgrenda fram til ca. 1950, da folka fra Rausjø i stor grad flyttet ut fordi tømmerdriften ble lagt om. Likevel var Fjell-samfunnet et levende lokalsamfunn, med idrettslag, husmorlag, velforening, gutteklubb, ungdomsklubb, skytterlag og dansebandet Red Boys på 50/60-tallet. Og det lå minst tre mindre hoppbakker her.

Jeg merker at det er en stund siden forrige ekspedisjon av dette slaget. Det kjennes i hofta, og det uroer meg litt, for jeg har gått bare ei mils vei, så langt. Jeg hører lyden av ei kattugle idet jeg krysser grensa til Enebakk kommune. En hare krysser veien, med små, forsiktige bevegelser.

Før Havaristen ligger Gran-stua i veikanten, tidligere skjenkestue for reisende – i hovedsak plankekjørere og bønder som fraktet varer – mellom Enebakk og Kristiania fra 1860-1915. Minstemålet ved skjenking var en pæl, ca. en kvart liter, så det kunne fort bli litt mye brennevin pr mann

Rock i St. Hans-natta

Klokka har passert 02:00, og jeg passerer avkjøringen til Durud. I Oslo er det «Tons of Rock» denne helga. På den andre siden av veien er det bare noen kilo, men AC/DC og «You shook me all night long» fra 1980-albumet «Back in black» dundrer ut i St. Hans-natta. Det forstyrrer åpenbart ikke dyrelivet, men når jeg i Hærens M77-støvler klaprer bortover asfalten, skremmer jeg opp en elg i krattet ved veien. Den traver ut i tåkedisen på jordet og blir stående og følge med på min vandring.

Det er forresten ikke bare elg man har sett for seg å ha rundt Durud. På slutten av 1990-tallet ble det foreslått å legge en dyrepark her, men det ble aldri noe av. Bjerkland Skytebane, derimot, ligger rett innenfor gården, i samme område som Trygve Martinsen på Bjerkland bisto Max Manus med sprengstoffutvikling og prøvesprengning før sabotasjeaksjonene i Oslo.

Ferden går videre til rundkjøringen ved Maliks Bistro, hvor rv. 154 fra Ski kommer inn, og det har vært gatekjøkken siden 2008. Bistroen er naturlig nok ikke åpen nå, så jeg tar ei skive av matpakka og litt drikke i busskuret like ved, tøyer litt, og fortsetter østover på Osloveien. Jeg ligger foran skjema. Er det lurt?

Innenfor nordenden av Våg ligger Blomsterrunden – ei 5 km lang tur- og treningsløype som er merket med heklede blomster. Omringet av bebyggelsen ved Nylende finner vi også en bygdeborg som anslås å være 1500 år gammel.

Langs Våg og Våglia boligfelt går det unna. Det har begynt å lysne, og jeg får følge av en gjeng måker fram til Esso og Østmarka golfklubb. Jeg passerer kjøpesenteret i Ytre og avkjøringen til Drivplassen. Et rådyr trekker ut av gangveien og inn mot Bjerke. Navnet viser at gården kan ha blitt etablert i jernalderen. Funn av skafthulløkser i området viser at det har bodd folk her i 4-6 000 år. Gårdene Nordby, Huseby og Kjølstad innenfor antas å ha blitt etablert rundt tidlig vikingtid. Det er en rekke gamle husmannsplasser, setervoller og andre severdigheter i området, ofte med et oppslag om historien. Heder til historielaget og kommunen for dette bidraget til folkeopplysningen!

Også i Rælingen er noen setervoller merket med oppslag, og i Lørenskog har nylig mange setervoller blitt ryddet og merkingen frisket opp. I Oslo-delen av Østmarka er det ikke så mange kjente setervoller, og de er heller ikke merket.

Tregere forbi Kopås

I svingene før Enebakk sykehjem, avdeling Kopås, går det tregere. To nye rådyr krysser veien, rett før der Opsahlveien går innover. Langs denne finner man bl.a. Brudeberget, hvor sagnet forteller at et brudefølge ble tatt inn i berget av de underjordiske. Før i tida gikk kirkeveien videre østover og passerte et av minst to steder med navnet Hvilestan, en rasteplass vest og en øst for Enebakk middelalderkirke.

Veien går videre opp Kastebakken, et sted der man i gammel tid kastet/ofret en stein, ei kongle e.l. for å beskytte seg – i dette tilfellet mot ulv. I våre dager er stedet et av de mange i bygda hvor det igjen er registrert ulvetråkk.

Jeg passerer Larsbraaten markastue, som startet servering i 1996, og nå går jeg soloppgangen i møte. Været er klart, og rett før gjenbruksstasjonen og lokalene til Enebakk avis faller solstrålene på minnesmerket etter marineløytnant Petrus Sebastian Oppegaard, født på Holt i Enebakk 1916, falt i England 1944 – ironisk nok under et tysk bombeangrep mens han hadde frivakt i London.

Veien svinger ned og over Igna og opp til Enebakk kirke og Kjerkebygda. Klokka er 04:55, så det blir ikke noe besøk på Joker’n, men jeg tar ei ny skive og en hvil på Røde Kors-benken, mens jeg lar tankene fare innover mot Ekeberg, Ragnhild Jølsens bøker med lokal forankring, fyrstikkfabrikken, bygdeborgen på Slottåsen innafor og Børter gård med de fint restaurerte bygningene innover i dalen og lang historikk både med tømmerfløting og kraftverk i Igna nærmere Øyeren.

Fra Kjerkebygda bærer det nordover. Innover Vengsveien ved Tobøl peker et skilt ut den merkede «Flyktningeruta». Men jeg skal videre på Rv 120. Ute fra jordene hører jeg de karakteristiske trompetstøtene fra traner.

Idet jeg passerer skiltet med «Pettersrudveien» minnes jeg at det langs stien mellom Pettersrud og Tukkebøl ligger et svaberg i kanten av stien: Skriversteinen. Det sies at det var konfirmanter på vei til Kjerkebygda på 1800-tallet som tok seg en pause her og krotet inn initialer og årstall.

En selskapssyk katt

Herfra er det gang- og sykkelsti nesten sammenhengende fram til Fjerdingby. Ved Haugsteinveien går den litt øst for hovedveien og gjennom et boligfelt. En grå, halvt haleløs katt kommer meg i møte, og den er riktig selskapssyk! Men etter en rask hilseseremoni, går vi hver til vårt. Jeg er ennå ikke halvveis til mål.

Etter ei lita kneik passerer jeg stedet der Flatebygodset sto. I årene rundt år 1800 arrangerte Collett-familien jaktselskaper om høsten og juleselskaper med rollespill og andre festligheter. Husmannsfolk og andre i området måtte trå til med servering og som drivere under jakt på alt fra bjørn til hare. Da Collett’ene ga opp stedet på 1840-tallet ble en sidebygning – Kavalerbygningen – flyttet og gjenoppsto som det gamle herredshuset nær Enebakk kirke. Lokalbefolkningen skal pga. «usømmelige hendelser» under selskapene ha hatt et så anstrengt forhold til Flatebygodset at alle synlige spor av det etter hvert ble fjernet.

Jeg tar en hvil og tøyer ut litt ved YX-stasjonen i Flateby, hvor jeg sjekker inn kl. 07:01. Her har de en 7/11-butikk, så håpet om å tilegne seg litt sukkerholdig drikke var tent – men sluknet da skiltet med «lørdag fra 08:00» dukket opp. Ja, ja. Jeg har vært innover her til StrEIFinn og terrenget innenfor mange ganger og burde jo ha sjekket åpningstidene. Sør for StrEIFinn ligger forresten plassen Skogen (Skauen), på Flatebygodsets tid kalt «Pladsen Sæteren», og ofte brukt som utgangspunkt for jakt.

Det brenner under fotsålene …

Det er tyngre å gå i gang igjen, nå. Hoftesmertene er tydeligere, og jeg merker at jeg har gått rundt 4 mil. Legger og lår er stive, og det brenner under fotsålene. Rælingen entres kl. 07:33. Jeg får kontakt på Messenger med kjæresten i Vietnam, som engster seg over at jeg kan finne på å la kroppen gjennomgå dette. Jeg oppmuntrer henne med at smerte er midlertidig. Hun er ikke overbevist.

En bil bremser ned. Ei dame stikker hodet ut og spør med en tydelig thai-aksent om jeg vil sitte på! Hun er nok oppvokst med at veifarende med bil tilbyr skyss til de som ikke har. Jeg takker smilende nei, og sier at det går fint. Det er i hvert fall relativt sant.

Ved Nordby går veien inn til utfartsparkering Myrdammen. Her er det en populær badeplass, og kort vei inn til Tjuvstuåsen, et flott utsiktspunkt over Øyeren og med en spennende historie tilbake til folkevandringstida. Sørøst for Myrdammen ligger Kjonesteinen langs skiløypa. Den har navn etter ei kjone (korn- eller vedtørke) i området. Lenger inn var det mye milorg-aktivitet under krigen.

Forbi Jar går rv. 120 ned i ei dump, og vel oppe igjen kommer Hektnersletta. Hektner hadde seter innenfor Ramstadsjøen, og har gitt navn til Hektnerhøgåsen rett nord for sjøen. Også gårdene Årnes og Skovholt hadde setre nær Ramstadsjøen, og vi kan i samme område se det vannfylte «Sølvhølet». Torer Rasmussen, som bygslet Skovholt fra 1719, lette etter sølv både der og nede i bygda, men uten hell.

På innsiden av riksveien ligger den karakteristiske Hektnereika, som nok har sett bedre dager, men fortsatt har et par livskraftige stammer. Eika skal ha stått her siden før Svartedauden og dermed være ca. 700 år gammel. Den ble fredet i 1964.

Etterlengtet saftis og sukkerdrikk

Jeg trenger en pause. Hva passer da bedre enn å sjekke inn på Best bensinstasjon og Joker? Her får jeg tilgang til saftis og den etterlengtede sukkerdrikken, og tar ei ny brødskive.

På vei nordover passerer jeg skiltet «Tristil-veien», hvor man kan ta opp til Smestad utfartsparkering og følge sti inn til Speiderhytta Huldrekolonien og DnT-hytta Huldreheim ved Ramstadsjøen.

Jeg blir forbigått av ei dame med airpods på øret. Min trøst er at hun ikke har ryggsekk og er betydelig yngre enn meg. Hun snur ved Fjerdingby-rundkjøringa og ønsker meg god tur videre.

Herfra kan jeg se ut til Rælingen kirke og bygdetunet som er kirkens nærmeste nabo. Her tar jeg av fra Lillestrømveien, og opp mot avkjøringen til Marikollen alpinanlegg. I dag er den gamle hoppbakken borte, og alpinanlegget utvidet. Vann til snøkanoner hentes bl.a. i en nærliggende dam, og det har vært foreslått å utvide dette til også å omfatte Fjerdingbyputten. Vi får se hva det blir til.

Her inne har vi det høyestliggende området av Østmarka. Fra parkeringsplassen ved Marikollen kommer man inn til Ramstadslottet, Barlindåsen og Bjønnåsen. Men i dag følger jeg småveier i utkanten av Rælingsåsen, en hundremeterskog avgrenset mot Rælingen, Blystadlia, Kurland og Løvenstad.

Motbakkene er merkbare

Skjønt, hundremeterskog? Veien rundt er dryg, sola steiker, og motbakkene er merkbare. Ved den gamle hoppbakken Furukollen må jeg ha en kort stopp før jeg setter kursen mot Stalsberghagen og grensa til Lørenskog kommune, hvor jeg skrår sørvestover på Gamle Strømsvei.

Her kunne jeg tatt av mot Sandbekken fotballbane og Sandbekkstua, en av Rælingens eldste bygninger, trolig bygget i andre halvdel av 1600-tallet. I dag rommer det bl.a. kunstutstillinger. Herfra kan man oppsøke Åmotdammen og Østbyputten, hvor Grønberggutta holdt til i forskjellige koier på første halvdel av 1900-tallet og jobbet med tømmerhogst for de lokale skogeierne. Men jeg velger korteste vei, nå.

Ny stopp i et busskur og inntak av nok ei brødskive. Nå har jeg gått langt og lengre enn langt. Og det er fortsatt et stykke å gå!

Jeg går meg rolig i gang, passerer Lørenskog kirke og den fine, gamle Hammer bro over Losbyelva, før Sørlihavna dukker opp. Her passerte fra 1861 Losbylinja, det 6 km lange jernbanesporet mellom Østmorksaga og hovedbanen ved Fjellhamar. Tidligere ble tømmeret transportert med hest og vogn, og seinere vekslet trekkraften mellom forskjellige motoriserte vogner og bruk av hest, fram til 1930-tallet. Tømmer ble fraktet ut til Christiania og videre ut i Europa. Både London og Amsterdam ble på 1600-tallet bygget med tømmer fra bl.a. Østmarka.

Irene og Even med moralsk støtte

Jeg går rett fram forbi Skårer og Rasta og fortsetter mot Ellingsrud. To syklister siger opp på siden av meg. Kjentfolk, jo: Even og Irene dukker opp med saftis, vannmelon og moralsk støtte forbi Oslo-grensa!

Til venstre går grusveien inn til Mariholtet, men jeg går opp til Bakås skanser, som skal ha vært sentrale i forsvaret av Christiania da Karl XII supplerte den svenske hæren med leiesoldater og i flere omganger beleiret byen. Det var kamper her i 1716, og svenskene ble drevet tilbake.

Rett innenfor Ellingsrud og Lindeberg var det dramatikk også i 1997. Da ble flytogstunnelen Romeriksporten bygget, og vannet i Puttjernene forsvant ned i grunnen. Skaden ble utbedret, bl.a. etter iherdig påtrykk fra Østmarkas Venner.

Oppgaven løses på enkleste vis

For første gang under turen møter jeg folk som lurer på om jeg er på langtur. Jeg ser antakelig litt mer preget ut nå enn ved start. Oppdraget løses på enkleste vis: Ved å sette en fot foran den andre og ta tida til hjelp. Framdriften er ikke imponerende, nå, der jeg sikksakker meg gjennom boligfeltene og forbi Jeriko skole og stikker innom Lindeberg senter for litt næringspåfyll.

Ved Haugerudveien/Hellerudveien får jeg et nytt, kjærkomment påskudd til en pause. Her står Anders Grizzly Fægri, også ivrig bruker av Østmarka, og venter på bussen hjem. Jeg får en hyggelig prat, får pekt ut Hellerudveien og kjemper videre mot muskelkrampene. Der Hellerudveien møter Trasoppveien henger det en lapp: «Heia Egil! Snart i mål». Snart og snart, fru Blom. Men takk for oppmuntringen!

Ved Hellerud bodde min farmor og farfar en kort periode rundt 1930. De må ha tatt skiturer i området, for jeg har fortsatt to skipar i hickory med bindinger, staver og støvler fra 1929 etter dem. Klokka er 16:27. Jeg har flagget at jeg vil unne meg en bringebærsorbet på Deli de Luca-diner’n ved Esso Hellerudveien. Her dukker Even og Irene opp igjen. Det blir litt utspørring om formen og det imaginære behovet for skyss hjem, men bortsett fra en times pause og prat ender det med å overlevere dem det jeg ikke trenger for resten av turen fra dagstursekken og fortsette. Det har aldri vært et alternativ å bryte!

Bortafor veistubben Unnarennet ligger restene av Bjartbakken. Hoppbakken der OL-vinner fra 1994, Espen Bredesen, trente gjennom oppveksten.

Jeg passerer Østmarkveien som ender i utfartsparkering Ulsrudvann ved Østmarkseteren – av alle ting besatt av den tyske marines stab fra 1944! Veien fortsetter inn til Sarabråten. Det skulle gått trikk dit, hvis planene fra 1919 hadde blitt fulgt opp. Men de ble skrinlagt.

Jeg følger Ytre Ringvei forbi Bogerud og parkeringen ved Rustad skole og veien inn til Rustadsaga sportsstue. Her var det planlagt firefelts vei, og to bruer i området er klargjort for dobbel bredde, men firefeltsveien havnet etter hvert lenger vest.

Slått ring om Østmarka

Jeg går på veien over «Østmarkaporten», en fargerik undergang inn til parkeringsplassen ved Skullerudstua, og kaster et blikk opp mot Skullerudåsen – eller Korpåsen, som nedre del heter. Dagens klatrefelt, eneboeren Korpås-Olsen, utsiktspunktet Månen og vannverket går gjennom tankene idet jeg svinger over mot T-banestasjonen og følger bussruta ned i Skulleruddumpa, hvor den tidligere husmannsplassen Sagløkka ligger.

Idet jeg krysser Ljanselva ser jeg Dalsåsen oppe mot øst, hvor det i den delen som kalles Smedåsen, ble tatt ut feltspat før og under annen verdenskrig. Nærmere meg ligger Midtåsen, med rester av en bygdeborg fra folkevandringstida.

Nå øker tempoet der jeg går parallelt med E18, på sykkelstien forbi Mortensrud, Dal og Brenna. Det føles litt som da vi nærmet oss kaserna etter en utmarsj i Forsvaret. Motivasjonen stiger. Jeg melder Even for skyss hjem, og kommer ut til Grytelokket igjen. Klokka viser 19:22, Strava stopper på 87,69 km, 101 724 skritt og 16 t 5 min effektiv gange.

Jeg antar jeg kan påberope meg å ha slått ring om Østmarka 😉

Mer informasjon:

Referanser/Kilder:

Skriftlige

• Rune Andersen: Losby. Menneskene, næringene, kampene, gledene, tragediene, festene og hverdagene gjennom 500 år. Losby Gods, 2013.
• Ella Berg: Minner og dikt. Eget forlag, 2007.
• Asbjørn Dørumsgard (red): Rælingen. Trekk av bygdehistorien. Rælingen kommune, 1955
• Olav Foss (red): Lørenskog – bondesamfunn og forstad. Lørenskog kommune, 1956
• Steinar Gundersen og Øysten Kristiansen: Bygda Fjeld og Fjeld gård. Enebakk bibliotek. Eget forlag.
• Magne Johansen: Enebakkhistorier 1-4. Enebakkhistorier AS, 2018-21
• Magne Johansen: Enebakkbilder. Enebakkhistorier AS, 2022
• Birger Kirkeby: Enebakk Bygdebok, Bind I og III. Enebakk kommune, 1981 og -91.
• Knut Mykland (red): Fladebye Journalene. Festskrift til Barthold A. Butenschøns 90-årsdag. Andresen & Butenschøn, 1994
• Even Saugstad: Østmarka fra A til Å. Frie Fuglers Forlag, 2012/2022
• Even Saugstad: 50 historier fra Østmarka. Frie Fuglers Forlag, 2020
• Even Saugstad: Østafor byen og vestafor Øyeren. Blogginnleggene nr. 6, 8, 54, 62,73, 80, 93 og 94. (2018-2021). 2018.
• Lene Skovholt: Bygdehistorie for Rælingen. Rælingen kommune, 1989
• Medlemsblad for Østmarkas venner: Nytt fra Østmarka. diverse årganger
• Arbeiderbladet, 18 feb. 1995.
• Store norske leksikon (snl.no)
• Enebakk-historielag.no
• Wikipedia (wikipedia.no)
• Google maps
• Norgeskart friluftsliv

Muntlige

Geir Bylterud, Lise Henriksen, Magne Johansen, Håkon Kjelstrup, Øysten Kristiansen, Even Saugstad, Lene Skovholt, Bjørnar Thøgersen, Helen Moum Østbye.

Flere artikler av/om Egil Engen:

Fant du sølv i Østmarka, sa du? Publisert 10. januar 2023

På skattejakt i en lite kjent del av Rausjømarka. Publisert 14. desember 2021

Munter verdensrekord: Han besøkte 24 speiderhytter på én helg. Publisert 17. oktober 2021

Even Saugstad på bloggen Østafor.no: Vi som samler på Østmarka. Publisert 6. juni 2020.