Jeg blåser opp packraften min (en type gummibåt) og legger ut på vannet. I fint driv padler jeg forbi en god del badegjester, storlommen, et par fiskere, og andre som er ute og nyter den fine kvelden. Etter en halvtimes tid oppdager jeg noe som driver fremover i vannskorpa noen hundre meter foran meg. Først tror jeg det er en and av et slag, men når jeg kommer nærmere viser det seg å være en ung bever. Det er alltid morsomt å møte på bever og de finnes jo i veldig mange av vannene i Østmarka, men ses som regel i skumringstimene.
Det er bare å nyte synet og øyeblikket, for om litt vil den nok slå med halen og forsvinne, tenker jeg. Riktig nok skjer akkurat det, men den dukker også opp igjen etter kun få meter under vann. Den svømmer rolig frem og tilbake langs land. Jeg legger fra meg padleåren og sitter og kikker på beveren. Selvfølgelig ligger det største teleobjektivet igjen hjemme denne dagen, så det blir ikke så mange bilder. Beveren finner noen kvister på et felt løvtre, som den begynner å kose seg med. Først liggende oppå en stein som går nesten helt opp til vannskorpa, og litt seinere under en liten hylle inne ved land.
Jeg har fulgt med den i cirka tjue minutter nå, og siden det er nesten vindstille driver jeg bare så vidt fremover og i retning beveren. Blikkene våre møtes mange ganger, og jeg er usikker på hvem av oss som fremstår som mest rar. Måltidet er konsumert, og beveren bestemmer seg for å ta en tur opp på land. Er det mulig? Her sitter jeg i en båt maks ti meter unna en bever som sitter på land og steller pelsen. Den tar seg god tid, og blir sittende i 10-15 minutter før den legger ut på en svømmetur igjen.
Beveren finner noen kvister på et felt løvtre, som den begynner å kose seg med. Foto: Lars Lindland.
En herlig naturopplevelse på Lutvann, og det er på tide å sette kursen hjemover igjen.
Litt irritert på meg selv for at jeg la igjen teleobjektivet hjemme, bestemmer jeg meg for å ta en tur igjen neste kveld. Jeg ser det som helt usannsynlig å oppleve det samme to dager på rad, men det er uansett nok en fin kveld for padling i marka.
Båten blåses opp, og settes på vannet. Badegjester, storlommen, et par fiskere og andre turgåere er på plass. Og så sannelig også beveren. Det er nesten så jeg må gni meg litt i øynene. Den utfører nøyaktig samme prosedyre i dag. Svømmer litt rundt, spiser litt og tusler opp på land for å stelle pelsen. En voksen bever ville nok vært langt mer sky, men denne ser ikke ut til å ha noe imot at jeg overværer og fotograferer både svømmeturer, måltid og kveldsstell.
Beveren sitter på land i nesten en halvtime mens jeg sitter i båten bare 10-20 meter unna. Et par tusen bilder og noen minutter med film på minnebrikka blir med meg hjem den kvelden, og jeg bestemmer meg for å ikke oppsøke den igjen. Den blir nok helt sikkert mer sky med alderen.
Blikkene våre møtes mange ganger, og jeg er usikker på hvem av oss som fremstår som mest rar. Foto: Lars Lindland.
Jeg sitter igjen med takknemlighet for den flotte marka vi har rundt oss, og alle opplevelsene som venter bak neste sving. Det motiverer meg til å legge ut på nye turer, og jeg håper noen av mine opplevelser kan motivere andre til å søke ut i Østmarkas nær- og villmark for store og små opplevelser. Også på en helt vanlig dag.
Denne artikkelen ble først publisert i medlemsbladet Nytt fra Østmarka nr. 3/2018.
