Østmarkas Venner fremmet i mai forslag om å opprette en nasjonalpark i de indre deler av Østmarka. Forslaget ble overlevert Oslos byråd for miljø- og samferdsel Ola Elvestuen, som syntes forslaget var interessant. Forslaget er også presentert for ordførerne i de andre berørte kommunene. Saken ligger nå til behandling i Oslo kommune, men avgjøres endelig av Miljøverndepartementet. I desember 2012 gikk miljøvernministeren selv uoppfordret ut i media og støttet ideen. Han kunngjorde samtidig at det er sendt brev til ordførerne i alle randkommunene rundt Østmarka med spørsmål om hvordan de stiller seg til saken. Siden våre skisserte grenser for en nasjonalpark også berører Enebakk kommune og noen private grunneiere, vil vi her redegjøre litt for forslaget og hvilken betydning det vil ha for kommunen og grunneierne.
Naturmangfoldloven opererer med tre verneformer: Naturreservat, nasjonalpark og landskapsvernområde. Naturreservat er den strengeste verneformen og setter større krav til urørthet. Den kan også ramme friluftslivet unødig, for eksempel med restriksjoner for maskinpreparering av løyper. En nasjonalpark vil bevare landskapsbildet gjennom at hogstinngrep og nye tekniske inngrep ikke blir tillatt. Men fordi verneformen ikke er så streng som i naturreservat, vil man kunne tillate å inkludere noen få eksisterende skogsbilveier, samt tillate fortsatt preparering av eksisterende skiløyper. Det er et viktig poeng at dagens frilufts-aktiviteter gjennom eksisterende sti- og løypenett vil kunne fortsette, og at friluftslivet ikke blir skadelidende ved opprettelse av nasjonalpark. Landskapsvern er den minst strenge verneformen, men vil ikke passe her. Det vil bli et konstant problem hvor mye som kan hogges uten at det påvirker landskapsbildet ”vesentlig”. Naturmangfoldloven forutsetter at erstatning blir gitt ved alle verneformer, også nasjonalparker. Grunneierne vil derfor få en skattefri erstatning for vernet av skogen, og for nåværende bruk.
Nasjonalparkene skal dekke variasjonsbredden i norsk natur, men de fleste ligger høyt til fjells eller langt mot nord. Selv 50 år etter at vi fikk vår første nasjonalpark Rondane i 1962, mangler vi en nasjonalpark i de lavereliggende skogsområdene på Østlandet. Til vår og manges overraskelse, er de indre deler av Østmarka i dag siste mulighet til å finne et større, lite berørt skogområde på Østlandet. Selv om de berørte områdene i Enebakk helt riktig er preget av bestandsskogbruk, finner vi allikevel lommer av gammel skog, spesielt ivaretatte miljøverdier (såkalte MiS-områder) og ikke minst store områder uten tyngre inngrep som for eksempel bilveier. Østmarkas Venner frykter at dette er en situasjon som kan endres med mer skogsdrift innenfor det foreslåtte verneområdet. Markaloven som ble vedtatt i 2009 regulerer ikke skogbruket, og det tillates fortsatt skogsdrift og veibygging. Med nasjonalparkstatus vil dagens naturverdier bli varig sikret over et større areal. Partier med ungskog kan forøvrig inngå i nasjonalparken, og man lar disse utvikle seg til gammelskog.
Vi mangler en nasjonalpark som kan representere de østlandske skogsområdene. I Østmarka finner vi det største gjenværende inngrepsfrie naturområdet innen Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold, samt Hedmark og Oppland sør for Gjøvik-Ringsaker-Elverum. Ingen andre skogsområder i Marka, eller på hele Østlandet, har slike naturkvaliteter som det indre av Østmarka. Dette er siste mulighet for å opprette en nasjonalpark i skogslandskapene i sørøst-Norge. Burde vi ikke ta oss råd til å overlate et slikt naturdokument til våre etterkommere?
En nasjonalpark i Østmarka vil sammen med Østmarka naturreservat (18 km2) og Ramstadslottet naturreservat (2 km2) bli et representativt område for Østlandets lavereliggende barskoger med tilhørende plante- og dyreliv. Lar vi de to reservatene bli omsluttet av en nasjonalpark på om lag 50 km2, kan vi bevare et enestående naturdokument på ca. 70 km2 for ettertiden.
Østmarkas Venner ser det som riktig og naturlig at offentlig eid skog bør kunne inngå i nasjonalparken. Vi har trukket den vestlige grensen for nasjonalparken langs kraftlinja som i dag skjærer gjennom Østmarka fra Røykås i Lørenskog til Ski. Innenfor dette området finner vi (sett fra nord) Ski kommuneskoger som ligger inntil Oslo kommunes skoger og deler av Enebakk kommunes skoger som ligger nord for RV 155. Da ender vi opp omtrent ved Andersrudåsen NØ av Bindingsvann. Noe skog tilhørende Bjerke bruk og Ekeberg kan være aktuelt å verne i dialog med grunneierne. Fordi vi mener at Børtervann har unike kvaliteter med stor verdi for friluftslivet, har vi antydet en grense for nasjonalparken som berører selve Børtervann og øyene i vannet. Dagens regulering av Børtervann til drikkevannsforsyning og litt kraftforsyning anser vi å være en meget beskjeden regulering som ikke forringer naturverdiene. Vi har hele tiden sagt at vi forutsetter, slik det stort sett praktiseres i dag, avtaler om frivillig vern, dvs. at grunneier og staten må være enige om avståelsen og erstatningen. Ved et vern beholder grunneieren eiendomsretten inkludert jakt- og fiskerett, og retten til fortsatt bruk av hytter.
Enebakk kommune vil kunne få en erstatning på ca 2 mill pr km2 som for eksempel kan komme befolkningen til gode til friluftsformål, slik det ble gjort med erstatningen fra vernet av kommunal skog i Gaupesteinmarka. Enebakk vil få en unik mulighet til positiv markedsføring med en nasjonalpark. Det skal anlegges et nasjonalparksenter, og med en betydelig andel av nasjonalparkarealet kan Enebakk bli en god kandidat til å få dette senteret. Den planlagte dyreparken vil ligge like utenfor den foreslåtte nasjonalparken. Vernet vil også åpne opp for et næringsliv basert på økoturisme (eks guidede turer). En nasjonalpark innenfor Enebakks grenser vil gi en styrket profilering av den grønne kommunen, akkurat slik byråd Ola Elvestuen så det for markedsføring av Oslo kommune! Vi håper Enebakk kommune stiller seg positiv til å utrede naturverdiene og gå i dialog med de andre kommunene og Miljøverndepartementet.
Detaljert informasjon om nasjonalparkforslaget, med kart, finnes her.
