Ski kommunes skogsbestyrer Reidar Haugen vet ikke hva som er opprinnelsen til stedsnavnet Franskeplassen, men det er visst også det eneste han ikke vet om kulturhistorien i Østmarka innenfor Krokhol og Sandbakken. Haugen har vært skogsbestyrer i Ski kommune i 32 år, men i tillegg har han gjort så stor innsats for friluftslivet at han fikk kommunens miljøvernpris i 2011 på deling med lege Birger Løvland.
Skogsbestyrer Haugen har også ledet guidete turer for blant annet Skiforeningen i en årrekke, og er kjent som et oppkomme av historier av «både dokumenterte og av mer udokumenterbar art», som det sto i begrunnelsen for prisen i 2011.
Store forventninger
De 51 turdeltakerne som stilte opp på parkeringsplassen ved Krokhol søndag formiddag hadde derfor grunn til å ha store forventninger, og Haugen innfridde dem. Turen begynte med en rask vandring langs en bit av Enebakkveien som ble nedlagt i 1970 og erstattet med en trasé litt lenger mot sørvest. Haugens forklaring på omleggingen var at ganske mange enebakkinger havnet utfor veien i den beryktede Krokhol-svingen om vinteren, og dette ble folk etter hvert litt lei av.
Neste stopp var i det nordvestre hjørnet av den tidligere 18-hulls golfbanen på Krokhol, hvor Haugen benyttet anledningen til å sitere en ikke navngitt Ski-lege (alle skjønte hvem han siktet til) som kan være nokså tilbakeholdende med å skrive ut medisiner til folk med diffuse plager. Isteden gir han dem gjerne et kart på grønn resept og beskjed om å komme seg ut på tur, og så får de heller komme tilbake til legekontoret om et par uker hvis plagene ikke gir seg. Dette fører ofte til at både fysiske og psykiske plager forsvinner.
«Eventyr og slekters galskap»
Men det kan jo likevel tenkes at forfatteren Jens Bjørneboe var inne på noe da han satt i sin dikterstue i Ekebergdalen, ikke så langt fra Krokhol, og skrev om at landskapet i Østmarka er « .. tungt og innestengt, et tett østlandsk skogterreng, fullt av sagn og eventyr og slekters galskap, all den fascinerende angst og de dulgte hemmeligheter som skjuler seg i skyggen av fjell, trær og tette kratt. I slike skoger glir fantasi og virkelighet side og side som fugler i flokk».
– Det er jo veldig godt skrevet, mente Haugen, og la til at Bjørneboe åpenbart aldri hadde kommet seg opp på Tonekollen. Da kunne han nemlig fått anledning til å se lysere på både livet og landskapet.
Golfbanen på Krokhol åpnet med ni hull i 1991, og i 2003 ble den utvidet til 18 hull. Men golfgleden varte ikke så lenge, for etter eiendomsselskapets konkurs i 2010 har det bare vært spilt golf mellom de første ni hullene. Golfklubben forhandler nå med Ski kommune om å få leie resten av banen direkte, uten å gå veien via et eiendomsselskap. Ski-politikernes signaler har så langt vært positive, men det kan også tenkes at den nedlagte delen av banen skal vende tilbake til naturen.
Skis reneste innsjø
Neste hovedstopp var ved Rolandsjøen, som er Skis reneste innsjø og den eneste med drikkevannskvalitet til tross for de 72 hyttene i Skogskolonien Roland. Årsaken er at Rolandsjøen var hellig for de som bygde kolonien etter krigen, for her skulle det bades i rent vann. All kloakk har derfor havnet i tette tanker for deretter å bli kjørt bort, og det miljøvennlige regimet har vært håndhevet så strengt at det knapt er lov til å tenke skitne tanker i området. Selv om stedsnavnet «Kuklemåsen» har vært misforstått fra tid til annen.
Rolandsjøen har det reneste vannet i hele Ski kommune, til tross for de 72 hyttene her inne. De har nemlig tatt vare på kloakken i tette tanker, forklarte Reidar Haugen (til høyre). Foto: Bjarne Røsjø.
– Åsen ved Rolandsjøen fikk sitt navn fordi kyra fra Krokhol pleide å beite oppå der, og så var det noen av dem som klemte seg fast i en trang passasje på vei ned fra åsen. Folk tror nå ellers så mye rart. På en av de tidligere turene mine var det en dame som lurte på hvorfor det står «abort-jernet» på kartet, men det var jo Abbortjernet hun mente, forklarte Haugen.
Skogskolonien i Østmarka
Skogskolonien Roland ble etablert i 1948 av en gruppe arbeiderfamilier og friluftsentusiaster som tidligere hadde holdt til i enkle telt og papphytter ved Bestemorstranda i Oppegård. Her kunne mor og ungene være hele sommeren, mens far kom ut i helgene og syklet inn til byen igjen mandag morgen for å jobbe. Men det lille samfunnet ved Oslofjorden fikk problemer da tyskerne i 1942 ville samle inn alle telt og ryggsekker, for det var bare motstandsfolk som hadde slikt. Saken ble ikke bedre av at de fastboende i Oppegård irriterte seg over den uformelle kolonien som hadde vokst fram, og dette førte til at noen ildsjeler begynte å se seg om etter andre løsninger.
Skogskoloniens historie er gjengitt i detalj på egne nettsider, men kortversjonen er at Bestemorstrandas Velforening ble oppløst i 1948 og erstattet med Skogskolonien Roland. Hyttefolket flyttet sitt pikk og pakk til Østmarka – mange fraktet byggematerialer med enebakkbussen – og det nye samfunnet ved Rolandsjøen gikk inn i en glansperiode med både 17. mai-tog og egne idrettsleker. Området er fortsatt en idyll, og du skal ha gode kontakter for å få kjøpt hytte her.
Grustak ble gullgruve
Den muntre og lærerike turen gikk videre forbi den tidligere husmannsplassen Tømmerholen, som nå eies av Fagforbundet i Ski og kan leies for en billig penge. Deretter gjorde Haugen en stopp ved det tidligere grustaket ved Tømmerholen, som ble funnet i 1962 av en kar som fikk to beskjedne tobakkspiper i belønning. Her rant pengene inn i kommunekassa i mange år, helt til noen smartinger fant ut at det var bedre å knuse stein av forutsigbar kvalitet enn å ta ut naturstein som kunne være mer variabel.
Videre til Grismøkkmåsan, som het Starrmåsan helt til Ski kommuneskoger (før Haugens tid) og en bonde ved Fjell fikk en skikkelig god idé. Trodde de. Bonden drev stort med griser og strevde med å bli kvitt møkka etter sine 500 firbeinte venner, og kommuneskogenes ledelse hadde fått det for seg at det var lønnsomt å gjødsle myra. Dette skjedde på den tida tømmerprisene var så gode at du kunne kjøpe ny Mercedes hvis du hogde tre-fire litt store trær, hevdet Haugen, men uten å dokumentere påstanden.
Dermed fikk bonden lov til å kjøre møkka si til måsan, mot at han bygde skogsvei fra Franskeplassen. Veien ble bygd, og deretter fulgte flere år med møkkakjøring på lasteplan med glisne karmer. Naboene langs veien likte slett ikke svineriet, og myra likte det heller ikke, for den er fortsatt så overgjødslet at det bare vokser noen få bjørker der innimellom brenneslene.
Alle var enige, unntatt én
Deretter gikk turen til Franskeplassen, hvor Reidar Haugen for en gangs skyld ikke visste opprinnelsen til det rare stedsnavnet. Men det er jo ingen andre som vet det heller. ØVs leder Johan Ellingsen takket ham uansett for turen og overrakte Jon Gangdals bok «Drømmen om Marka» som takk for innsatsen.
En litt forskrekket terrengsyklist kom til syne og presset seg fram mellom de applauderende vandrerne, tilsynelatende uten å forstå hva de hadde der å gjøre. Men alle andre var enige om at det hadde vært en morsom og helsebringende tur.
