Elgens mule er så lang at den minner om en kort snabel, mens «pukkelen» over skuldrene gir dyret en lutende holdning. Bakbeina med lyse «strømper» er så lange at de lett kan tas for trestammer når elgen står stille.
Da jeg var gutt, var elgen sjelden i Østmarka. Jeg husker folk gikk «mann av huse» for å se en elgokse som holdt til i nærheten av Østmarksetra. Etter hvert ble den så vant til folk at den slapp dem ganske nær inn på seg.
I dag kan vi oppleve det store skogsdyret nesten over alt i Østmarka. Men hvis du virkelig vil gå inn for å se og studere elgen grundig, bør du først finne ut hvor den holder til. Elgen har nemlig ikke samme tilholdssted hele året, men flytter fra den ene delen av skogen til den andre etter hvert som årstidene skifter. Når snøen dekker skogbunnen, forteller en mengde spor og sportegn deg hva og hvor elgen har beitet. Der den har ligget og hvilt, har det dannet seg store groper i snøteppet.
Med litt trening blir du en dyktig sporleser som kan avlure det store dyret mange hemmeligheter. Jeg er sikker på at du etter hvert vil tenke på elgen som et av Markas mest spennende dyr. Det er også mulig at du vil tenke på den som et litt nifst dyr… Men jeg kan forsikre deg om at det bare er ytterst, ytterst sjelden den er farlig for mennesker. De gangene den kan angripe, har det – som vi snart skal høre – sin helt spesielle årsak.
Elgkolla er en omsorgsfull mor
Elgoksen er gjerne stor og flott – når den kommer opp i årene, vel å merke. Særlig ut på høsten, når geviret er ferdig utvokst, kan den være svært så imponerende. Elgkolla derimot, er ikke fullt så imponerende. Likevel fortjener hun heder og oppmerksomhet. Hun er nemlig en svært omsorgsfull mor. Dag og natt passer hun på at ingen mennesker eller store dyr kommer for nær kalven, eller kalvene, hvis hun har tvillinger. Hvis det likevel skjer, kan hun angripe! Hun mener øyensynlig at enkelte ganger kan et angrep være det beste forsvar.
Det er verdt å huske på dette når du oppsøker elg i forsommerskogen. En elgkolle med kalv(er) kan være morsk og gå til angrep på deg. I så fall gjelder det å komme seg raskt unna. Heldigvis er ikke elgen et farlig rovdyr som ønsker å drepe deg. Elgkolla vil bare jage deg bort fra kalven(e). Straks hun ser at hun har klart det, vender hun tilbake til kalven(e). Angrepet er altså det vi vanligvis kaller et skinnangrep.
Under filmopptak av elg inne i Østmarka, er jeg alltid på vakt når jeg nærmer meg elgkoller med små kalver. Flere ganger har det hendt at jeg har blitt angrepet av elgmor. Men fordi jeg har vært forberedt, har jeg alltid kommet meg unna i tide.
Ikke rør elgkalven!
Elgkollas hensikt er altså å skremme. Men lar du deg ikke skremme, men står stille når hun kommer busende, kan hun sparke til deg med forbeina. Et slikt spark eller to kan selvsagt være farlig. Det fikk en svensk venn av meg erfare. Som naturfotograf ville han ha opptak av elgkalven. Men da han nektet å flytte seg – til tross for flere advarsler – angrep kolla. Hun reiste seg opp på to og sparket flere ganger i luften med forbeina. Da fotografen fortsatte å knipse kalven og ikke ville trekke seg tilbake, slo hun til ham i brystet slik at et par ribbein knakk! Ja slik kan det gå – også inne i Østmarka – hvis du er uforsiktig og ikke tar hensyn til elgkollas advarsel og går tett inn på kalven hennes.
En annen ting du skal huske på hvis du treffer på elg i forsommerskogen, er å ikke røre elgkalven! Selvsagt er det en stor opplevelse å finne en nyfødt elgkalv inne i skogen. Den er på en gang både vakker og rar, ligger gjerne dørgende stille og blunker bare så vidt. Slik kalven ligger der helt alene – moren ser du ikke noe til – kan du lett tro at den er forlatt. Men det er den sikkert ikke. Så snart du er ute av syne, vil elgmor dukke opp og rusle fram til kalven sin igjen. Så, nok en gang: Ikke rør elgkalven! Bær den for all del ikke ut av skogen, slik det hender at folk gjør.
Hva så med de store, sterke elgoksene – du har kanskje hørt at de også kan være morske. Ryktet sier nemlig at elgoksen kan være morsk i parringstiden, brunsttiden som den gjerne kalles, og at det ikke lønner seg å nærme seg den da…
Noe sant er det saktens i ryktet; det kan være litt nifst å nærme seg en diger elgokse i brunsttiden. For på denne tiden hender det at den ikke tåler verken synet eller lukten av rivaler, altså andre elgokser. Kommer de i nærheten av oksens enemerker, kan den gå til angrep. Folk blir heldigvis sjelden angrepet.
Elgen er svært nøysom og kan klare seg på ensformig kost gjennom vinteren. Her beiter den ungfuru på en kolle inne i Østmarka. Foto: Sverre M. Fjelstad.
Elgen elsker nøkkeroser
Hvis du vil oppleve elgen om sommeren, gjør du lurt i å postere på et sted hvor du kan se elgene når de kommer for å drikke og/eller bade. Jeg taler av erfaring – i årenes løp har jeg fotografert og filmet utallige elger som har badet, svømt eller dukket hodet under vann for å få tak i stikler og røtter av nøkkeroser. Disse er trolig noe av det beste elgen vet å ete i juli, august og første del av september.
Jeg sitter ofte på post og venter på elg ved et lite tjern inne i Østmarka. Til dette tjernet kommer elgene – store og små, unge og gamle. Elgen lever ikke noe egentlig familieliv om sommeren. Så de fleste av elgene kommer alene, en etter en. Men noen elgkoller med små kalver, tar gjerne kalvene med. Et par ganger har jeg sett at kalvene har nølt med å gå uti, enda moren deres for lengst har lagt på svøm. En gang virket det som om elgkolla lærte kalven sin å svømme. Ja, slik så det ut i virkeligheten og på filmen jeg tok opp av de to.
Da en avis noe senere omtalte filmen min etter at den ble vist i fjernsynet, sto det å lese: «Fjelstad filmet en elgmor som lærte kalven sin å svømme. Fantastiske opptak!» Jeg var både glad og ikke glad for omtalen. Det var selvfølgelig hyggelig at avisanmelderen likte filmen min, men jeg fikk etterpå litt av en jobb med å forklare at elgmor ikke trenger å lære kalven sin å svømme. Som hos de fleste andre skogsdyr er evnen til å svømme medfødt hos elgen!
Når du vet hvor utbredt elgen er i Østmarka, og hvor mye den betyr – ikke bare for elgjegere, men for alle som ferdes her, er du sikkert enig i at tittelen Norges nasjonaldyr er den fullt verdig! Det er allerede flere år siden tallrike norske radiolyttere (Ni-timen i NRK) valgte den til nasjonaldyr.
Denne artikkelen ble skrevet til Østmarkas Venners jubileumsbok «Hyllest til Østmarka» i 2016.
Les mer:
Østmarkas Venner: Portrettintervju med Sverre M. Fjelstad da han fylte 90 år. Publisert 12. oktober 2020.
