– Det er naturen og Marka som har formet meg

Da Sverre M. Fjelstad ble utnevnt til æresmedlem i Østmarkas Venner på foreningens årsmøte i 2010, var det til stående applaus fra en fullsatt sal. – Men jeg har jo bare fått lov til å holde på med det jeg var mest opptatt av og fant mest glede i, sa Sverre i takketalen.

Det er også mange andre som har funnet glede i det Sverre har «holdt på med», og det er sannelig blitt svært så mye (se faktaboksene nederst i artikkelen). De som har vært så heldige å få møte Sverre i løpet av de siste årene – som de ca. 130 som fulgte ham inn til Dølerud på en guidet tur i regi av Østmarkas Venner i 2015 – legger fort merke til at både stemmen, fortellergleden og det sterke natur-engasjementet er like sterkt som på 1960-tallet.

Røtter i Østmarka

Sverre M. Fjelstad ble født 17. oktober 1930, som sønn av byggmesteren og eiendomsmegleren Sverre Henrik Fjelstad (1896-1983) og hustruen Asta (1900-1977). Hun var norsk-amerikaner og utdannet innen medisin, og arbeidet som sykepleier ved Ullevål. Farfaren Martin (1852-1927) hadde vokst opp på Fjelstad i Østmarka, ca. en kilometer sørøst for dagens Rustadsaga, og gikk på frierføtter til Katisa ved Nøklevann. Der bodde nemlig Karen (1856-1947) som hadde røtter på Dølerud – et av Sverres kjæreste steder i Østmarka.

Dølerud er en gammel husmannsplass som antakelig ble etablert på slutten av 1700-tallet. Vi vet at Sverres tippoldeforeldre – Anders Gulbransen og Anne Rasmusdatter – bodde der da Sverres oldefar Hans Andersen ble født i 1824. Sverre har fortalt at bestemoren Karen og søsteren Andrine var gjeterjenter på Dølerud da de var barn, og han har mange gode minner om Dølerud og bestemors historier om livet i Østmarka på denne tiden.

Oslo kommune kjøpte Dølerud i 1971, og etter noen år begynte stedet å forfalle – men etter en omfattende oppussing ble våningshuset tatt i bruk som DNT-hytte i 2015. Dølerud har i alle fall noe av æren for at Sverre preget en hel generasjon nordmenns forhold til naturen, for mange av dyrene som ble vist fram i Naturmagasinet var filmet og fotografert i nærområdet. Tiuren som ble landskjent fra Naturmagasinets vignett ble filmet inne på Spinneren.

Sverre vokste opp på Bekkelagshøgda og begynte å ferdes i Østmarka fra han var en neve stor, som oftest sammen med faren.

– Far var jo en gammel Østmarka-traver og hele familien var «hjemmehørende» i Marka, så det falt naturlig at han tok meg med på tur. Jeg husker det ikke selv, men far har fortalt at jeg satt i sekken hans på de første turene. Da jeg kunne stabbe litt selv tok han meg med inn til blant annet Dølerud og Spinneren, fortalte Sverre da han ble intervjuet for «Nytt fra Østmarka» i midten av juni 2020.

Både faren og moren hadde jo jobber å passe, så Sverre begynte å gå alene i skogen lenge før han nådde skolealderen. Han var bare sju år gammel da han overnattet alene i skogen første gang! Etter at Sverre hadde begynt på skolen, måtte han fortsatt ut i Østmarka hver bidige dag for å følge stille stier og dyretråkk.

Sverres far var hjemmefrontsmann under krigen og kjente Max Manus, og det var grunnen til at Sverre etter krigen oppsøkte mange steder hvor Manus hadde vært. Han lå blant annet mye i en tidligere Milorg-køye på ei hylle vest for Kløftetjern, og den koia kom til å bety mye for ham.

– Der lå jeg ofte mutters alene, kanskje i selskap med ei bikkje av og til. Det var jo ren villmark der inne den gangen, til tross for at dette ikke er langt fra Vangen. Jeg opplevde mye av det du kan kalle skogens mystikk der inne; det var blant annet en stor elg med partiell albinisme som holdt til der inne. Dette gjorde sterke inntrykk i et guttesinn, forteller han.

Den ukjente sangerkarrieren

Sverres enorme innsats som forfatter og fotograf kunne vært nok til å fylle et helt liv, men i unge år hadde han også en vellykket karriere som sanger! Han var nemlig med i sangkoret Olavsguttene fra han var åtte år gammel, og der sang han en alt-stemme helt til han kom i stemmeskiftet. Deretter fortsatte han i mange år som baryton, og både som gutt og ung mann var han med på flere USA-turneer i The Singing Boys of Norway – som koret het i utlandet. Sverre er sannsynligvis den eneste norske naturfotografen som har sunget i et av verdens mest berømte konsertlokaler, Carnegie Hall! Olavsguttene ble etablert av dirigenten Ragnvald Bjarne i 1927 og var i drift helt til Bjarne døde i 1964.

Da Sverre var i begynnelsen av 20-årene, jobbet han og fetteren Knut med hogst for Losby i området rundt Slepptjernet. De bodde i ei koie ved Sør-Skytten, nær sørenden av Elvåga, men så var det altså korøvelser på kveldstid to dager i uka. Da la Sverre ned øksa ved Slepptjernet i 14-tiden og jogget tilbake til koia ved Sør-Skytten. Der spiste han litt havresuppe (næringsrik «fast food»!) før han jogget videre til Skullerudkrysset, hvor onkelen Sigurd Fjelstad hadde en gård.

– Der sto sykkelen min, og så syklet jeg til Bekkelagshøgda og tok trikken videre til sangprøvene på Majorstuen skole. Prøvene varte vel en halvannen times tid, og så var det samme veien tilbake. Da jeg kom tilbake til koia ved Elvåga var klokka blitt 11 eller halv tolv på kvelden. Dette drev jeg med hele høsten og den påfølgende vinteren, forteller Sverre.

– Jeg må ha vært i veldig god form? Men min mor ble forferdet fordi jeg ble så mager, så jeg var ofte innom hos foreldrene mine og spiste litt før jeg dro til skogs igjen, tilføyer han.

Da Sverre kom hjem til Norge etter en turne som voksen sanger i Olavsguttene, ble Ragnvald Bjarne plutselig kontaktet av selveste Leif Juster – som var direktør på Edderkoppen teater og en av Norges morsomste menn gjennom tidene. Juster hadde nemlig mistet en sanger i ensemblet sitt, og nå lurte han på om en av Olavsguttene kunne steppe inn på kort varsel? Dette endte med at Sverre fikk en rolle i en operette som het «Boys in Blue».

– Jeg både danset og sang, og en dag kommer det plutselig en ung mann inn i garderoben min og presenterer seg. Det var skuespilleren Jan Voigt fra Centralteateret, og han fortalte at de skulle sette opp operetten Flaggermusen. Der ville han ha med meg, og dermed fikk jeg rollen som prins Orlofsky! Dette har jeg visst aldri fortalt offentlig før, forteller Sverre.

– Jeg har ofte fått høre at livet mitt har vært så fullt av kontraster, og noen synes kanskje at dette er litt rart. Det er jo veldig langt fra Carnegie Hall til koia ved Kløftetjern. Men jeg ville ikke vært uten noen av delene, for kontrastene har faktisk holdt meg oppe og gitt meg mye inspirasjon! Men jeg vil også gjerne understreke at jeg alltid har vært – først og fremst – et naturmenneske. Uansett hva jeg har gjort i livet mitt, også i de urbane miljøene, så har naturen hele tiden vært en vesentlig del av meg. Jeg føler meg liten i naturen, for naturen er stor og overveldende. Men det er naturen og Marka som har formet meg, og som hele tiden har gitt meg ny energi, forteller han.

Inspirert av Korpås-Olsen

Sverre har hatt flere inspirasjonskilder i sitt liv, og eneboeren Korpås-Olsen (Olaf Olsen, 1874-1952) har vært en av de viktigste. Sverre var antakelig tenåring da faren tok ham med til skogs for å møte Korpås-Olsen for første gang.

– Jeg husker at han var veldig vennlig, og vi ble etter hvert godt kjent. Han ble også en viktig læremester for meg, forteller Sverre.

Den gamle eneboeren innså tidlig at det måtte innføres restriksjoner på menneskenes bruk av naturen, for å sikre den for kommende slekter av mennesker og dyr. Korpås-Olsen ivret spesielt for vern av den riktig gamle skogen, og dette inspirerte unge Sverre til å skrive stil om «Østmarka som nasjonalpark» mens han gikk på gymnaset. Dette er nå mer enn 70 år siden, og i dag gleder Sverre seg stort over at drømmen om en nasjonalpark i Østmarka endelig ser ut til å bli realisert.

– Korpås-Olsen satte meg også på mange andre tanker, og mye av det han «prediket» gikk i oppfyllelse. Han spådde til og med at jeg skulle få mitt eget fjernsynsprogram! Dette var før fjernsynets tid i Norge, men han hadde jo hørt om at fjernsynet var kommet i andre land, minnes Sverre.

Korpås-Olsen var preparant og tjente av og til noen kroner på å skyte dyr som han stoppet ut og solgte. Men han gikk også på andejakt om høsten for å skaffe seg mat, og på disse turene fungerte Sverre som Korpås-Olsens fuglehund! Korpås-Olsen skjøt endene mens de lå ute på vannet – som ender gjør – og Sverre svømte ut og hentet dem.

– Andejakta foregår jo ganske seint på høsten, så det kunne være ganske kaldt i vannet. Jeg husker blant annet at det ble mange kalde svømmeturer i den lille putten på Olavsmyr, en snau kilometer innenfor Grønmo, forteller Sverre – og ler sin karakteriske latter ved tanken på et originalt minne.

Jordbruksristninger i Ekeberg-skogen

Da Sverre var i tjue-årene, fant han også noen merkelige fordypninger i grunnfjellet flere steder i Ekeberg-skogen. Han mente de måtte være laget av mennesker og kontaktet den kjente arkeologen Anders Hagen ved Oldsakssamlingen i Oslo. Hagen gjorde store øyne da han fikk se «bergkunsten» og utbrøt spontant: «Gratulerer unge mann, du har funnet jordbruksristninger fra bronsealderen!»

Hendelsen ble starten på et langvarig samarbeid: Sverre fant en mengde slike ristninger, som så ble godkjent og registrert av Anders Hagen.

En tid etter «Ekeberg-funnene» ble Sverre kontaktet av arkeologen Poul Simonsen ved Tromsø museum. Kunne Sverre tenke seg å delta i utgravninger på Senja og i Sør-Varanger? Sverre tok ingen betenkningstid, svaret var kort og godt JA!

I dag karakteriserer Sverre tiden som arkeologisk medarbeider i Troms og Finnmark som svært spennende og lærerik.

Inspirasjon fra flere retninger

Korpås-Olsen var altså en viktig inspirasjonskilde, men Sverre nevner også gjerne den amerikanske forfatteren, filosofen og friluftsliv-talsmannen Henry David Thoreau (1817-1862) som inspirator. I ungdommen kunne Sverre ofte føle seg litt alene som talsmann for miljøvern og ærefrykt for livet. Men da han senere leste Thoreaus skildring av “livet i skogene”, oppdaget han at andre hadde tenkt de samme tankene hundre år tidligere.

Sverre gikk ikke bare og tenkte på naturen og opplevde naturen – han ville også fortelle om den. Det førte til at han leverte sin første artikkel til Nordstrands Blad da han var bare 12 år gammel. Der ble han etter hvert godt kjent med den skrivende redaktøren Herman Sæther (1920-2009), som senere ble journalist i Østlandets Blad på Ski og en avholdt mann i lokalmiljøet. Sæther hadde jobbet et par år i Tanzania etter krigen som «supervisor» for 50-60 mann i en diamantgruve.

– Det var flere grunner til at jeg begynte å dra til Afrika for å filme og skrive bøker, men Herman var nok den første som inspirerte meg. Han var alltid svært vennlig når jeg kom for å levere stoff til avisen, og da fortalte han ofte mye interessant om Afrika, forteller Sverre.

Første fargefilm fra en orreleik

Den norske zoologen og filmprodusenten Per Høst begynte snart å legge merke til Sverre, som etter hvert hadde skaffet seg et filmkamera i tillegg til stillbilde-kameraet.

– Dette var tidlig på 1950-tallet, og på den tiden fantes det ikke en eneste god film av orrhaneleik i farger. Grunnen var at orrhanene ofte flyr opp i tretoppene når de spiller solspillet, og der var det vanskelig å filme dem på grunn av alle greinene. Det tidligere gryspillet på bakken klarte vi ikke å filme i det hele tatt, fordi det var for mørkt før sola sto opp. Filmene på den tiden var jo ikke så lysfølsomme som de er i dag.

– Men Per Høst fant ut at det lå en orreleik på toppen av en ås mellom Nissedal og Drangedal, og der hadde ikke orrhanene noen trær å sette seg i! De måtte altså fortsette solspillet nede på bakken, og der kunne jeg filme dem. Disse opptakene av en orreleik i farger ble visst min første «bragd» som filmfotograf, forteller Sverre.

Per Høst skrøt uhemmet av opptakene til alle som ville høre og rekrutterte Sverre som fotograf til innspillingene av filmen om Same-Jakki, som hadde premiere i 1957. Dette skulle bli en helaftens halvdokumentarisk film om samene, og møtet med denne nordiske urbefolkningen ble en viktig begivenhet i Sverres liv.

Urfolksvennen og antirasisten

Opptakene til Same-Jakki foregikk i 1955 og 1956, og Sverre oppdaget fort at livet hos samene hadde mange fellestrekk med livet hos nordamerikanske urfolk – som han allerede hadde besøkt. Moren var jo norsk-amerikaner og hadde introdusert Sverre for athabascaene, blant andre Cree-folket i Canada.

– Du kan gjerne skrive at oppholdene hos disse naturfolkene har gitt meg veldig mye lærdom og inspirasjon. Jeg hadde ikke vært den samme hvis jeg ikke hadde hatt så god kontakt med både samene og flere av Amerikas urfolk i en årrekke, understreker Sverre.

Samene som deltok i innspillingen av Same-Jakki var veldig interessert i å høre om sine amerikanske urfolksfrender, og da Sverre besøkte urfolkene i Nord-Amerika etter to år i Sameland hadde han mye å fortelle der også.

– Cree-folket var interessert i å få vite alle slags detaljer om samene og mente blant annet at det var genialt at de hadde sennegras i skoene! Men de var litt mer skeptiske til samekniven, for den liknet da mer på en øks enn en kniv, minnes Sverre.

Oppholdene hos samene og Nord-Amerikas urfolk førte også til at Sverre ble mer klar over rasediskrimineringen som var – og er – utbredt i både Norge og Amerika og de fleste andre steder. Denne rasediskrimineringen opplevde han på nært hold, og det kommer han aldri til å glemme.

– Jeg har aldri sett på mennesker med en annen hudfarge eller kultur som noe mindreverdig, uansett om jeg møtte dem i Norge eller Amerika eller Afrika, og den holdningen har hjulpet meg veldig mange ganger. Det gjelder om å ikke føle seg overlegen, for vi er jo ikke noe bedre enn andre folk. Jeg selv og de fleste andre hadde ikke engang overlevd i de villmarkene som Amerikas og Afrikas urfolk og samene har levd i gjennom generasjoner, og denne kunnskapen har de beholdt der de er i dag. Dette og mere til bør vi beundre dem for, istedenfor å se ned på dem, mener Sverre.

Langdistanseløperen

1950-tallet var i det hele tatt en travel periode for Sverre, for det var på denne tiden at han også ble kjent med den store engelske langdistanseløperen Gordon Pirie (1931-1991). Sverre bodde i nærheten av Ekebergsletta og løp ofte på tur med en stor riesenschnauzer, og en dag møtte han en høy og tynn løper med et uvanlig elegant steg. De to kom snart i prat, og dette ble starten på et langvarig vennskap. Pirie bodde blant annet hjemme hos Sverres foreldre på Bekkelaget i perioder.

Det er ikke så mange som husker Gordon Pirie i dag, men han satte altså fem verdensrekorder i løpet av karrieren. Hans annus mirabilis var 1956, da han først satte verdensrekord på 5000 meter på Krohnsminde stadium i Bergen 19. juni. Tre dager senere satte han verdensrekord på 3000 meter i Trondheim med tiden 7:55,5 – den tredje i verden som løp under åtte minutter.

Sverre og Gordon begynte etter hvert å løpe i Østmarka sammen, og engelskmannen ble snart en ihuga Østmarka-ambassadør.

– Da en av Oslo-avisene spurte Pirie om hvorfor han var i så god form, svarte han at bodde hos en veldig rar fyr, som han løp i Marka sammen med! Jeg holdt fint følge med ham på småstiene i Østmarka, men på Bislett ville jeg ikke hatt en sjans, forteller Sverre.

Verdens fineste skau

Østmarkas Venner fylte 50 år i 2016, og da Sverre holdt en tale til jubilanten under bursdagsfesten i Bøler kirke sa han at Østmarka er verdens fineste skau.

– Hva er det fineste stedet i Østmarka? Hvis jeg skulle ta med noen på tur der for første gang?

Sverre kvier seg og klarer slett ikke å peke ut ett fint sted i Østmarka, for her ligger jo perlene på rekke og rad. Eller rettere: Strødd utover i terrenget.

– Nei, nå spør du vanskelig! Hvis det var en amerikaner som var vant til Yellowstone, ville jeg kanskje tatt med vedkommende opp på Tømmerås og vist fram utsikten til snøfjellene i det fjerne. Men vi har jo også disse bortgjemte dalene inne i reservatet, hvor alt det hemmelighetsfulle foregår, hvor dyrelivet fortsatt er nokså uberørt, uten et virvar av merkede stier. Det er veldig viktig å verne slike områder, slik at det fortsatt blir mulig for kommende generasjoner å oppleve en villmarks-stemning.

– Og så må jeg nevne alle de små og halvstore tjernene som mange setter så stor pris på. Jeg liker blant annet å dvele ved Bukketjernet og Bøvelstadsvarttjern. Der kan du fortsatt oppleve en tilnærmet uberørt villmark, til tross for at det egentlig ikke er særlig langt til parkeringsplassen ved Bysetermåsan, tilføyer Sverre.

Hederpris og engasjement

I juli 2020 kom gode nyheten om at Sverre var tildelt Friluftslivets hederspris, som takk for at han hadde «trollbundet publikum med sine TV-programmer, filmer og bøker fra naturen» i flere tiår. Prisen eies og deles ut av fellesorganisasjonen Norsk Friluftsliv og festivalen Friluftsliv for alle.

– Sverre M. Fjelstad har betydd mer for friluftslivsinteressen for de aktuelle generasjonene i løpet av tre tiår enn de aller fleste. Mange av disse har igjen inspirert nye generasjoner. Friluftslivstradisjonen står sterkt i Norge. Dette kan Fjelstad ta en del av æren for, skrev juryen i sin begrunnelse.

Sverre lever ikke lenger i offentlighetens søkelys, men bruker isteden tiden sammen med kona Anne-Kathrin og familien. Han er fortsatt levende opptatt av norsk samfunnsliv og særlig alt som angår naturvern, og Østmarka er fortsatt en viktig del av livet hans.

– Jeg mener fortsatt at Østmarka er verdens fineste skau! Men Norge har ikke en nasjonalpark i denne landskapstypen fra før, og det er en stor mangel. Jeg har filmet i skogene i nasjonalparkene i både Ormtjernkampen og Gutulia og Femundsmarka, og jeg kan underskrive på at Østmarka er noe helt annet. Derfor er det viktig at vi nå får vernet biotoper av en type som mangler i nasjonalparkene, og så er det viktig å fortelle at dette skal bli en «brukspark» uten strenge restriksjoner. Det er visst fortsatt noen som tror at dette blir en nasjonalpark som skal gjerdes inn, men det er jo ikke sant i det hele tatt!

– Derfor er jeg veldig glad for at Østmarkas Venner følger opp tanken om en nasjonalpark så sterkt som dere gjør. Jeg vil gjerne gi dere en stor bukett, for ØV er blitt en verneforening som veldig mange snakker om – ikke bare medlemmene. Dere har gjort en fantastisk innsats, som har ført til at dere er blitt godt kjent langt utover i kongeriket!

Dette er en redigert versjon av et intervju som første gang ble publisert i Østmarkas Venners medlemsblad, Nytt fra Østmarka, i 2020. Bladet inneholdt også andre artikler om Sverre og hans livsverk. Våre ca. 4000 medlemmer har fått medlemsbladet tilsendt i posten.

Fakta om Sverre og hans karriere

NRKs natur-stemme
Sverre M. Fjelstad er kanskje aller mest kjent for å ha skapt sitt eget tv-program, Naturmagasinet, hvor han var programleder fra 1966 til 1974. NRKs naturprogram i dag heter Ut i Naturen og er en direkte etterkommer av Sverres skapning.

Fra 1965 til 1987 lagde han dessuten radioprogrammet Dyreliv på våre kanter hver lørdag, sammen med Arne Græsdal. Han var også med på å starte Nitimen og Reiseradioen og var i flere år fast medarbeider i disse programmene.

27 bøker fra Afrika og Østmarka
Sverre M. Fjelstad har gitt ut til sammen 27 bøker, og de fleste av disse inneholder naturfotografier og fortellinger fra Østmarka – eller Afrika. Som eksempler kan nevnes Østmarka naturreservat – Oslos siste villmark (1994), Nye naturmagasinet – Fra Korpåsen til Kilimanjaro (1973), I skogen året rundt (2000) og Mitt liv i villmarka (2006). Bøkene er for lengst utsolgt fra forlaget, men de som vil lese en av Sverres tekster kan finne flere kapitler av ham i Østmarkas Venners jubileumsbok – Hyllest til Østmarka – fra 2016. Der skriver han blant annet om «Østmarkas ville pattedyr og fugler», som han vet mer om enn de fleste andre.

Aftenposten, Villmarksliv og Fotografi
Sverre skrev minst en artikkel hver uke om dyr og natur for Aftenpostens morgenutgave på 1960- og deler av 1970-tallet. I 1972 ble han fast medarbeider i A-magasinet, og hans side der – Naturen rundt oss – bestod uten avbrudd i 21 år, til uketidsskriftet gikk inn i 1993. I samme periode skrev han også minst en artikkel hver måned for bladet Villmarksliv, som han var en av initiativtakerne til. Bladet Fotografi var også en av hans ideer, og han bidrog jevnlig med bilder og artikler.