Johan Ellingsen kjenner både Østmarka og venneforeningen bedre enn de fleste, etter å ha vært aktiv i organisasjonen i nærmere 30 år. Hva er det hyggeligste han har opplevd i løpet av alle disse årene?
– Da vil jeg faktisk nevne jubileumsåret 2016, fordi det fungerte som en manifestasjon av at Østmarkas Venner virkelig har gjort en forskjell. Det var et storslått jubileum med mange flotte og vellykkede arrangementer, hvor vi blant annet opplevde utrolig mye støtte. Oslos ordfører Marianne Borgen for eksempel, hun sa at vi har betydd mye for både byen, befolkningen og folkehelsa, og at arbeidet vårt har stor betydning for samfunnsutviklingen. Det varmer et gammel naturverner-hjerte å få sånne meldinger, svarer Ellingsen.
– Og hva er det verste du har opplevd?
– Det verste er kanskje den utviklingen som foregår i bruken av Marka, i en retning som ikke er bærekraftig. Da tenker jeg på både terrengsykkelrittene som ødelegger stier, og de mange tilbakevendende konfliktene når det gjelder arealbruk og overdreven tilrettelegging. I det siste har vi også hatt mye støy rundt hogst av nærskoger, i det vi populært kaller hundremeterskoger og som brukes utrolig mye av folk i alle aldre. For publikum virker en slik mekanisert hogst som etterlater både hjulspor, ødelagte bålplasser og stier og masse kvist helt unødvendig. Hvis det i det hele tatt er behov for inngrep i disse områdene, må det i så fall gjøres mye mer skånsomt.
– I marka-organisasjonene trodde vi liksom at vi kunne slappe litt av etter at markaloven kom i 2009. Men isteden har vi fått mer å gjøre fordi kommunene rundt Østmarka ikke har vent seg til at det har kommet et regelverk de skal etterleve, tilføyer han.
Naturverner og kjemiingeniør
Johan Ellingsen (født i Oslo i 1949) meldte seg inn i Naturvernforbundet allerede tidlig på 1960-tallet, før han reiste til Trondheim for å bli kjemiingeniør.
– Men i løpet av studiet fikk jeg mer lyst til å drive med jordbruk og skog, og dessuten var jeg jo odelsgutt på Haugstein. Så da tok jeg et halvårig driftsteknisk kurs og lærte masse praktisk om å drive skogbruk. Deretter tok jeg landbruksskolen, og så jobbet kona mi Ellen og jeg på en husdyrgård på Jevnaker før vi flyttet til Enebakk i 1976 og overtok slektsgården, forteller Ellingsen.
Ifølge bygdeboka for Enebakk ble Haugstein på Flateby ryddet tidlig i vikingtida. På 1700- og 1800-tallet lå gården under det sagnomsuste Collett-godset på Flateby, men så skiftet den eiere noen ganger før Ellingsens oldemor kjøpte gården i 1904. Johan og Ellen drev gården helt til 2000, men nå er det eldstesønnen Frithjof som har overtatt.
Var med på å grunnlegge (snm)
Men, det har aldri vært nok for Johan Ellingsen å drive med gården og skogen. Han var noe av en rabulist i ungdommen og meldte seg inn i Naturvernforbundet allerede på 1960-tallet. Under studietiden i Trondheim var han med på å etablere Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern, det var i 1970. Disse var så radikale at de ikke nøyde seg med en vanlig forkortelse som SNM, så da ble det (snm) isteden. Organisasjonen hadde flat struktur uten ledere, men øko-filosofen Sigmund Kvaløy var utvilsomt den åndelige lederen.
–Som leder av (snm) i Trondheim engasjerte jeg meg blant annet i Mardøla-aksjonen mot kraftutbygging i Eikesdal i Møre og Romsdal og Forra-vassdraget i Trøndelag, og i kampen mot smelteverket Ila Jern midt i Trondheim by. Jeg ble inspirert av både Kvaløy og professor Arne Næss, som var dypøkologiens far og grunnlegger i Norge. Der har du mye av grunnen til at vi la om til økologisk drift på Haugstein i 1989, som en av de første gårdene i landet. Det er jeg fortsatt litt stolt av, innrømmer Ellingsen.
Forberedte Odelia-lanseringen
Enebakkingene kjenner også Ellingsen som Venstres ordførerkandidat under siste lokalvalg, styreleder i Enebakk Bioenergi, og en varm talsmann for den kommende nasjonalparken i Østmarka. Hans «day job», som amerikanerne sier, er for øvrig å være seniorrådgiver i Norges Vel. Der var han blant annet med i teamet som forberedte lanseringen av den norske rapsoljen Odelia fra Østfold.
– Vi skaffet offentlig støtte, lagde avtaler, utarbeidet design og logo og samlet ca. 80 bønder i et andelslag. Men det som virkelig var vanskelig, var å få dagligvareforretningene til å ta inn oljen i sortimentet, forteller han.
I Norges Vel-regi har han også vært med på næringsutvikling og miljøprosjekter i flere land på Balkan, og jordforbedringsprosjekter i Tanzania.. Nå legger han til rette for at bøndene i Kenya skal kunne lage briketter av landbruksavfall istedenfor av trevirke, som et virkemiddel for å bremse avskogingen. Kenya har enorme ressurser av brennbar biomasse som i dag bare dumpes på fylling, mens skogene hogges til brensel.
– Du fremstår rett og slett som en idealist, av den sorten som forsøker å gjøre kloden til et bedre sted å leve på? spør Nytt fra Østmarka.
– Ja, det kan du visst godt si, svarer Ellingsen med et beskjedent smil. – Jeg har alltid grublet på hva vi skal bruke vår tilmålte tid til, og jeg liker å forsøke å sette noen fotavtrykk etter meg. Man bør i alle fall prøve å sette litt preg på utviklingen, å dytte den i en bedre retning. Men jeg blir av og litt fortvilet over hvor lang tid det tar. Her om dagen kom jeg over et gammelt miljøskrift fra 1972, «A Blueprint for Survival», og jeg ble litt paff da jeg så at jeg hadde satt to streker under forfatternes advarsel om kommende klimaendringer. Det er over 40 år siden, og fortsatt finnes det mange som ikke tar problemet på alvor!
Foran låven på Haugstein – gårdens stolthet, som ble bygd av bestefar Ellingsen i 1953. Foto: Bjarne Røsjø.
Fikk besøk av Overvåkingspolitiet
Den avtroppende ØV-lederen ble formet som natur- og miljøverner i en tid da konfliktene på feltet var hardere og kanskje mer ideologiske enn i våre dager. Da kampene mot Alta-kraftverket var i ferd med å ebbe ut i 1982, forsøkte to samiske aktivister å sprenge ei bru for å hindre adkomsten til anleggsområdet. Tre år tidligere hadde Overvåkingspolitiet åpnet en oppbevaringsboks på Oslo Østbanestasjon og funnet dokumenter med planer om å sprenge kraftstasjoner, rørledninger og linjemaster. Men Ellingsen visste ikke noe om «Operasjon Achilles», før to politibetjenter troppet opp på tunet på Haugstein gård flere år senere.
– Overvåkingspolitiet hadde fått tak i noen gamle medlemslister fra (snm) og funnet mitt navn, og så tenkte de kanskje at jeg var bonde og hadde tilgang på dynamitt. Men jeg hadde aldri vært borti noen planer om sabotasje, så de dro nok skuffet hjem igjen. Jeg har snakket med flere andre (snm)-medlemmer som også fikk besøk av Overvåkningspolitiet, så man kan i alle fall si at de gjorde en grundig jobb, humrer Ellingsen. Men de kunne jo bare tatt en telefon til Enebakks gamle lensmann Strand, så hadde de fått beskjed om at bonden på Haugstein ikke var en trussel mot rikets sikkerhet …
Enebakk bør bli med når toget går
Johan trekker seg ikke som ØV-leder fordi han er lei av å kjempe for Østmarka, men fordi han må tenke litt mer på helsa.
– Jeg var sykmeldt flere måneder i 2015, og nå trenger jeg å ta det litt mer med ro. Dessuten har jeg vært aktiv i ØV i veldig mange år, så det er på tide å overlate lederklubba til yngre krefter. Men jeg håper virkelig at ØV fortsatt kommer til å ha bruk for meg!
Johan Ellingsen har vært med på mange store og små seire i løpet av perioden som tillitsvalgt i ØV. Han var blant annet primus motor bak restaureringen av småbruket Bøvelstad ved nordenden av Børtervann, som ble innviet som ny DNT-hytte i 2011. Og hver St. Hans inviterer han og kulturlandskapsgruppa i ØV til slåttetreff på Bøvelstad, og Johan guider turer inn i Østmarka naturreservat som ruver rett bak Bøvelstad.
– Men det har jo vært skuffelser også. Det var for eksempel en skuffelse at kommunestyret i Enebakk i høst sa nei til en utredning av den foreslåtte nasjonalparken i Østmarka, og det attpåtil med argumenter som er blitt tilbakevist gang på gang tidligere. Men nå tror jeg at dette kommer uansett. Jeg var nemlig med på et seminar for medlemmer av Stortingets Energi- og miljøkomite nå i midten av januar, og der fikk jeg et klart inntrykk av at dette er blitt en nasjonal sak. Det er så mange gode argumenter for en nasjonalpark, at det blir vanskelig å stanse toget. Da bør Enebakk være med når toget går, og sørge for å få en andel i utviklingen av en bynær nasjonalpark. If you can’t beat them, join them!
