Til alle tider har man ferdes mellom plassene på skauen og mellom skauen og bygda, til og fra setre og husmannsplasser – og til bygda for handel på butikken, til kirke eller annen øvrighet. Tråkk og stier ble til der ferdselen var stor nok, og etter hvert ble dette til mer eller mindre tydelige far i terrenget.
Stiene er de eldgamle ferdselsveiene
Da fotturistene begynte å vandre i skogene øst for Oslo var det naturlig at de fulgte disse eldste farene, og stiene fantes lenge før friluftsliv ble allemannseie. På eldre kart kan man se en kartsignatur med betegnelser som «ikke rodelagt gaardsvei». Denne signaturen var vanlig fram til og med 1900.
Rodelagte veier var datidens offentlige veier som bøndene var pålagt å vedlikeholde – mens de ikke rodelagte veiene var de private veiene, det vil si i praksis stier og veifar. Dette var langt fra veier slik vi kjenner det i dag; de var ferdselsårene over skauen til lenge etter at de første bilveiene ble anlagt. Det var på disse tidlige farene at Friluftsklubben anla de første merkede stiene på 1920-tallet.
Denne tegnforklaringen for et gammelt rektangelkart viser de ulike vei-kategoriene som ble brukt fram til ca. 1900.
«Formålsløse turer» i skauen
Utover 1900-tallet fikk en stadig større del av befolkningen mer fritid og dermed også anledning til å gå på «formålsløse» turer i skauen.
Utbygging av offentlig kommunikasjon og dermed lettere adkomst til marka hadde også stor betydning. I 1917 åpnet Ekebergbanen til Sæter på Nordstrand, og på 1920-tallet trafikerte «Østmarkruten» langs Enebakkveien. Ekebergbanen etablerte også noen busslinjer; Ankertorget-Abildsø og Sæter-Godheim. Og i 1926 åpnet Østensjøbanen til Oppsal, så nå kan vi si at tilgangen til Oslo-delen av Østmarka var betydelig forbedret.
Arbeidervernloven fra 1936 fastsatte rett til årlig ferie med full lønn i ni arbeidsdager, men denne loven fikk ikke så stor betydning, idet mange arbeidstakere hadde rett til lengre ferie gjennom ulike tariffavtaler. Atskillig større betydning fikk ferieloven av 1947, som opprinnelig gav rett til tre ukers ferie.
I dag viser blåstiene vei til både kjente og mer bortgjemte steder i Østmarka. Her passerer vi grensen til Ramstadslottet naturreservat, ikke så langt fra Blåtjerngrana. Foto: Bjarne Røsjø.
Friluftsklubben ble stiftet i 1923
Den Norske Turistforening (DNT) ble stiftet allerede i 1868, men hadde omtrent all sin oppmerksomhet rettet mot tilrettelegging i fjellet. Foreningen ble stiftet i Oslo, og veldig mange av medlemmene hørte også hjemme her, men det var liten; enn si ingen interesse for tilrettelegging i skogsmarkene rundt byen.
En rekke tur- og friluftslivsinteresserte folk i Oslo ble lei av at DNT ikke ville engasjere seg i bymarkene, og i 1923 tok de et selvstendig initiativ. Friluftsklubben («Turistklub for Oslo og Omegn») ble stiftet 20. februar det året, med følgende formål: «Foreningens formål er, gjennom friluftsliv å øke kjennskapet til land og folk, dets historie i by og bygd.» Foreningen var en lukket klubb, og for å bli medlem måtte man sende skriftlig ansøkning gjennom to tidligere medlemmer.
Friluftsklubben hadde sitt virkeområde i Oslo. Fra starten av hadde klubben to hovedaktiviteter: Å arrangere fellesturer, og å merke og tilrettelegge stiene i Oslomarka. Klubben utga dessuten medlemsbladet «Kart og Kompas». Første nummer kom 1923 og siste nummer i 1977. Bladet dokumenterer en stor aktivitet med turer hver uke i helgene, og i noen perioder også turer på ukedagene.
Startet arbeidet med skilting og merking
Klubben startet arbeidet med skilting og merking av sommerstier i Østmarka. Friluftslivet – eller «tursporten» som de gjerne kalte det på den tiden – var blitt en aktivitet for veldig mange flere enn de velstående som 50 år tidligere promenerte fra Bryn jernbanestasjon til «Sarasbraaten».
Friluftsklubben beskriver turterrenget i Østmarka i ganske poetiske vendinger, slik det er gjengitt i Alfred Jansons bok «De blå stier» fra 1936:
Av de trakter som vakte vår opmerksomhet kommer Östmarka i förste rekke. Terrenget om Sarabråten, og for en mindre del sydover til Guldsmeden og Skytten ved Elvåga var nok beferdet, men innover skogene var det ennu nokså stille og dödt.
I ennu höiere grad gjaldt dette de sydligere trakter terrenget syd for Nöklevannet og ned til Akers grense i syd. Mellem oss fikk dette terreng snart betegnelsen «Söröstmarka», og her fant vi tilgagns et riktig «terra incognita», med blinkende tjern mellem åpne og vakre furuåser. At Söröstmarka forblev så lenge ukjent har vel sin naturlige årsak i den tungvindte adkomst, men med Ekebergbanens åpning blev dette forandret, og efterhvert som de forskjellige bussruter er kommet till, er nu adkomsten både hurtig og bekvem også til disse trakter.
Kartene:
Kartet som viser «terrenget om Sarabraaten» er fra 1915 og er svært detaljert. Kartverket (Norges Geografiske Oppmåling)
En tidlig oversikt over stier i Østmarka (prikket) og skiløyper (heltrukket linje) finner vi på dette kartet, publisert i bokverket om Oslomarka fra 1939. Kartet viser ikke mange stier sammenliknet med dagens tette nettverk, men vi finner blant annet stien fra Skullerud og østover mot Langvann og Guldsmeden.
En merkedag i 1925
Det aller første skiltet (se oppslagsbildet) ble satt opp 7. juni 1925 ikke så langt unna dagens Skullerudstua; «der hvor Langebrudalen tar opp ved Passerud»1. Langebrudalen er sannsynligvis der hvor dagens vei / lysløype går nordover fra Småmyr og bekken fra Karismyr og Fugleleiken. Passerud var en husmannsplass under Skullerud gård; den lå omtrent i kanten av skistadionen ved Skullerudstua, ved dagens vei opp til Skullerud vannverk.
Dette avsnittet fra «De blå stier» forteller hva som skjedde denne dagen:
«Så var det skiltene. Disse var gjort med Skiforeningens skilter som forbillede, nemlig med blikkplate på et massivt trebrett, beskyttet oventil med en overligger. Farven var hvit med sort tekst. Disse skilter blev svært kostbare 10 à 12 kroner pr. stk. Dessuten stakk den hvite farven mange i øinene. Mange fant dem skjemmende i naturen, og atter andre misforstod dem helt og fant dem best skikket til skyteskive, med andre ord – atter et velkomment objekt for ødeleggelseslysten! Vi måtte se oss om efter en annen løsning.»
Den aller første ruta som ble merket var fra Skullerud over Rundvann, Smalvann og Langvann til Nord-Elvåga og videre til Gullsmeden, beskrevet som «den gang stykkevis bare et ku-tråkk».
I løpet av 1927 hadde klubben merket de fleste av stiene vest for Elvåga. Et tydelig minne etter klubbens tidlige innsats er fortsatt synlig på den blåmerkede stien øst for Smalvann: Her ble det bygd flotte trappetrinn oppover i den bratte lia, og denne er seinere supplert med en jernkjetting; satt opp av foreningen ØX i 2019.
«Vi ble stående ved den lyseblå farve»
Friluftsklubben skriver om erfaringene med bruk av ulike farger:
Vi hadde imidlertid i de par förste år vundet adskillig erfaring, som vi senere tok oss ad notam. For det förste hadde vi famlet en del med valget av maling. Vi hadde prövd med grön, lyseblå og efter Turistforeningens forbillede, med röd tranblandet farve, Den grönne farve opgav vi snart, og hvad den röde angår, så viste det sig snart at den ikke var heldig for skogsmerkning. I mörke partier og spesielt i tusmörke var den vanskelig å se, dessuten mörknet den hurtig, og hvad værre var den var lite holdbar, selv med sin tilsetning av tran, hvad tiden senere til fulle har stad festet.
Vi blev altså stående ved den lyseblå farve, som den mest effektive og tillike varigste; hvilket siste er opnådd ved en passende tilsetning av rå linolje.
Dette var altså starten på det nettverket vi finner i dag med blåmerka stier på kryss og tvers i Oslomarka. Friluftsklubbens tidlige arbeid med blåmerking på trærne og grågrønne skilt med blå skrift ble tidlig vedtatt som en standard for all merking i skogstraktene.
Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Østmarkas Venners medlemsblad, Nytt fra Østmarka nr. 2/2023.
Kilder:
1: Notat fra OOTs arkiv. Også omtalt i De blå stier og Friluftsklubben 25 års-beretning
2: Kartverket.no: Kartskisse i 1:15 000 over terrenget om Sarabraaten.
3: Sigurd Senje: Østmarka (1974). Reviderte utgaver i 1987 og 2003.
4: Even Saugstad: Østafor byen og vestafor Øyeren (blogg).
