Det fantes mange ulike ruter fra Oslo til Sverige; både private ruter og ruter som var organisert gjennom Milorg og den kommunistiske motstandsbevegelsen. Dette dannet et nettverk av fluktmuligheter mot friheten i øst. Timian-ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt.
Ruta gjennom Østmarka startet ved Skullerud og gikk videre til Rundvann, Smørhullet, Søndre Skytten, (dvs. langs dagens Flyktningerute), Blåsyna, Løkensetermyrene, sørenden av Skålsjøen, Liseterkollen og Liseterputten, nordenden av Tonevann, nord for Strussåsen, søndre Kytetjern, Bøvelstadsvarttjern, Myrsætersvarttjern, Holtoppsetra, Fudalen, nord for Festningsåsen og videre til Skøyen ved Øyeren. Herfra var det båt over til østsida, eller over isen på vinterstid. Videre gikk Timian sørøstover via Hemnes til Sverige.
Dette er en svært kupert trase, som går på tvers av mange bratte dråg. Diesen (1997) skriver om noen episoder langs Timian som antyder en litt annen og mer sørlig rute, der de krysset isen på Mosjøen og Børtervann.
Navnet «Flyktningeruta» er egentlig ikke helt dekkende, da dette først og fremst var en kurér-rute der det ble fraktet viktig post, penger og utstyr – og mot slutten av krigen også våpen fra Sverige til Oslo. Ruta ble nok brukt av flyktninger, men dette var en hard og lang rute gjennom krevende skogsterreng.
250-300 personer fulgte Timianruta
I starten ble Timian omtalt som en «privat kurer-/flukt-rute». Dette tyder på at ruta hadde et noe uoffisiell status den første tiden. (Diesen 1997)
Terje Diesen skriver videre:
Lite påaktet hadde et av områdene i avsnitt 13100, nemlig område 13130, en «privat» rute som dog først og fremst ble brukt som kurerrute. Stabssjef ved avsnitt 13100, Eilert Eriksen, som fra tiden etter juli 1944 arbeidet for EV/13000, kjente til ruten, og han kom ofte med flyktninger som måtte gå en sikker rute. Den var bare brukbar for folk som kunne gå gjennom skog og ulendt terreng fra Oslo til grense røys 38. Likevel var det mellom 250 og 300 mennesker som ble hjulpet over til Sverige på denne ruten som ble døpt «Timian». Posten som ble sendt til og fra Stockholm hadde «enka på Sinsen» (fru Else Wendel) som basis. Dette var som tidligere nevnt Ask/13000s hovedkvarter i Oslo. Max Manus benyttet seg ofte av denne ruten til transport av sitt propagandamateriell på slutten av krigen og er den eneste som nevner den i en av sine bøker. Ruten transporterte også et større parti Colt pistoler med ammunisjon til D.13 i siste del av krigen. Det var Svein Blindheim som hadde skaffet dette partiet til veie.
Ruten ble lagt i august 1943 og ble holdt i gang helt frem til frigjøringen. Den ble på det meste betjent av 22 mann med nestkommanderende ved område 13130, Olav Thyvold, som sjef. Tross endel episoder (så som tre møter med tysk og et møte med norsk grense politi) hadde ruten ingen tap av noe slag.
I alt ble altså 250-300 personer loset over til Sverige langs Timianruta. Mange av disse gikk ikke hele ruta til fots, og da særlig ikke gjennom Østmarka. De ble i stedet transportert med buss eller lastebil til Enebakk eller på andre siden av Øyeren; ja endog nesten helt til grensa, og så gikk de til fots siste biten over grensa til trygghet i Sverige. Siste etappe, som også var den farligste, var den siste avgjørende strekningen fram over grensen. Ruta ble benyttet uten uhell helt fram til frigjøringen.
Milorg-jegeren Olav Knutsen forteller om den første losingen av en flyktning langs Timian, i juni 1943:
Jeg fikk beskjed om å møte opp i nordvestre hjørne av Slottsparken. Der kom det en kar som jeg ikke kjente bort til meg. Etter utveksling av stikkordene ble jeg vist (til) en eldre herre som ikke så frisk ut. Han var kledd i dress, skjorte med slips, hatt og frakk og små sko. Under armen hadde han en dokumentmappe. Han så ikke mye egnet ut for å gå skoglangs til Sverige.
……
Da vi begynte på skogen ved Skullerud skiftet han til et par gummistøvler som han hadde i mappen sin. Ut på formiddagen kom vi til den nedlagte Holtopsetra øst for Børtervannet hvor vi hvilte noen timer. Vi rodde over Øyeren i stjålet båt og gikk skoglangs til grensen. Her skiftet mannen til sko igjen. Han løftet på hatten og sa «takk for turen». Det var det hele – ikke et håndtrykk eller noe prat.
Denne turen var tilsynelatende ikke så dramatisk, men det var sikkert mange andre turer som ikke forløp så enkelt som denne, ikke minst med mye slit og strev i tungt skogsterreng og konstant frykt for å bli oppdaget av tyskerne eller angivere.
«Nilsodd» (Odd Nilsson) og Erik Malmo under rekognosering av slipplass i Østmarka. Foto: Knut Aasheim / Søndre Aker Historielags årbok 1986.
Ruta ble ryddet i 1995
«Flyktningeruta» ble første gang merket og ryddet i 1995 – i forbindelse med 50-års markeringen av frigjøringen i 1945. Arbeidet ble utført i regi av Foreningen flyktningeruta / Flyktningerutas venner – med opptegning av ruta på kart; merking og skilt i terrenget, og arrangering av turer.
«Foreningen flyktningeruta» gjorde et veldig viktig nybrottsarbeid i 1995, med å ta vare på og synliggjøre dette krigsminnet. Grenselosmuseet i Eidskog / Norske Grenselosers Museum ble også stiftet i 1995, og Foreningen flyktningeruta / Flyktningerutas venner og museet har samarbeidet i mange år. I 2007 slo foreningene seg sammen og stifta «Flyktningeruta Norsk Grenselosmuseum». Dette er fortsatt en dugnadsgjeng med aktive ildsjeler som rydder skogen og holder stien åpen og museet i gang.
I dag er ruta merket som tursti med blåmerking og skilt hele veien. Totalt er ruta ca. 120 km lang. Det er noen overnattingsmuligheter i Østmarka – Vangen, Bøvelstad og Øvresaga – men på andre siden av Øyeren er det mer begrensa muligheter. De som ønsker å gå hele ruta må nok satse på å overnatte i telt eller under åpen himmel.
I 2012 etablerte Riksantikvaren og Den norske turistforening samarbeidsprosjektet Historiske vandreruter, og da var det veldig naturlig at arbeidet fra 1995 ble fulgt opp og Flyktningeruta «gjenåpnet» i 2015.