Krigsminner i Østmarka

Særlig mot slutten av krigen – fra høsten 1944 og på vinteren og våren i 1945 – ble det også tatt imot mye våpen via slipp fra England, og disse ble lagret på skjulesteder godt gjemt i skogen. Det ble dessuten bygget mange koier og enkle hytter, som fungerte som skjulesteder og mulige kom­mando­­plasser ved en eventuell kommende mobilisering.

Denne artikkelen bygger på flere skriftlige kilder, og de viktigste er nevnt i kildelista nederst i artikkelen. Den aller viktigste kilden er Terje Diesen: «Milorg område 13130», Søndre Aker Historielags Årbok for 1986. Mye av bildematerialet er hentet fra Digitalt Museum, Østensjø lokalhistoriske bilder og eget materiale.
En kortversjon av denne artikkelen ble publisert i ØVs medlemsblad – Nytt fra Østmarka – nr. 4/2022.

Krigen og Østmarka

Det finnes ikke mange synlige rester etter koier og slipp-plasser i dag. Hyttene er rast sammen og råtnet opp – eller brent av grunneiere etter krigen – og slipp-plassene var ikke markert på andre måter enn ved bluss som ble tent om natta for å vise flyene hvor de skulle slippe lasten. Men ikke alle konteinerne ble funnet eller berget, så noen steder finnes fortsatt rester etter rustne jernbeholdere. Og et og annet rustent blikkrør, blikkbokser eller noen plater fra en vedovn kan det fortsatt være mulig å finne – hvis man er lokalkjent og vet akkurat hvor man skal lete.

Krigsminnene har ikke mange fysiske spor i dag, da aktivitetene i sin karakter var flyktige og lite varige. Vi snakker for eksempel om koier, skjulesteder, øvings- og mobiliseringsplasser, slipp-plasser, traséer for kurer-ruter og flyktningetransporter, mm. Det er viktig å dokumentere det som fortsatt finnes av historie og synlige rester etter denne aktiviteten, før alt gror igjen og skog og vegetasjon dekker alle spor, og før tidens tann har slettet det som fortsatt måtte finnes av synlige rester.

Men i september 1944 ble det organisert en stor razzia. Flere tusen soldater deltok, og razziaen foregikk i store deler av Østmarka. Flere hytter ble funnet og ødelagt, i alt ni mann ble arrestert, men ingen depoter eller våpenlagre ble funnet.

Det er også viktig å trekke fram at marka under krigen i høyeste grad også var nordmenns fristed fra den grå krigshverdagen. Her kunne man foreta matauk med plukking av bær og sopp samt fisking, her kunne man bade, telte og bare være på tur! Akkurat som i dag!

Milorg i Østmarka

Milorgdistrikt 13 (D13) var Milorgs distrikt for Oslo og nærliggende områder. Distriktet omfattet kommunene Oslo, Aker, Asker, Bærum og den vestre delen av Lørenskog. Ved krigens slutt var det omkring 7500 Milorg-jegere i D13.

Distrikt 12 sognet også til Østmarka. Dette distriktet dekket store deler av Romerike, og kommunene Skedsmo, Lillestrøm og Rælingen sorterte alle under D12. Aktivitetene til D12 er dessverre ikke så godt dekket i kildene som D13.

Tidlig under krigen ble det klart at det var et stort behov for en kurér-rute til Sverige, og Olav Tyvold og Terje Diesen fra Milorg-området i Østre Aker fikk i oppdrag å opprette en hemmelig rute til Sverige gjennom Østmarka. Denne ruta fikk dekknavnet «Timian». Milorg i Østre Aker besto etter hvert av drøyt 800 mann. Gruppa organiserte trening og øvelser, og mye av dette foregikk ute i Østmarka. Hver 14. dag var det fast posttransport langs ruta. Kurérene brukte gjerne to-tre dager på den 12 mil lange turen til grensa, med bører på opptil 40 kg.

Milorg-område 13130 hadde deler av Østmarka som sitt øvelsesområde. Kartet under viser hvor de ulike kommandoplassene var lokalisert.

De ulike kommandoplassene for området var på følgende steder:

• 13130: Vestveggen av Tonekollen
• 13131: Sydøstre ende av Aurtjernet
• 13132: Liten myr på toppen av Liseterkollen
• 13133: Tange i Kløftetjern
• 13134: Hytte i nordøstre del av Sølvdobla
• 13135: Liten kolle mellom Rundvann og Smalvann

På kartet er det også markert to slipp-plasser; mellom Spinneren og Skytten. Vi kjenner ikke til at disse slipp-plassene ble benyttet under krigen.

Flyktningeruta

Det mest kjente krigsminnet i Østmarka er sannsynligvis det vi kjenner som Flyktningeruta. Denne gikk fra Oslo til svenske­grensa gjennom skogene i Østmarka og Aurskog og Eidskog. Det vi kjenner som Flyktningeruta i dag er basert på traseen for kurer-ruta Timian.

Det fantes mange ulike ruter fra Oslo til Sverige; både private ruter og ruter som var organisert gjennom Milorg og den kommunistiske motstandsbevegelsen. Dette dannet et nettverk av flukt­muligheter mot friheten i øst. Timian-ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt.

Ruta gjennom Østmarka startet ved Skullerud og gikk videre til Rundvann, Smørhullet, Søndre Skytten, (dvs. langs dagens Flyktningerute), Blåsyna, Løkensetermyrene, sørenden av Skålsjøen, Liseterkollen og Liseterputten, nordenden av Tonevann, nord for Strussåsen, søndre Kytetjern, Bøvelstadsvarttjern, Myrsætersvarttjern, Holtoppsetra, Fudalen, nord for Festningsåsen og videre til Skøyen ved Øyeren. Herfra var det båt over til østsida, eller over isen på vinterstid. Videre gikk Timian sørøstover via Hemnes til Sverige.

Dette er en svært kupert trase, som går på tvers av mange bratte dråg. Diesen (1997) skriver om noen episoder langs Timian som antyder en litt annen og mer sørlig rute, der de krysset isen på Mosjøen og Børtervann.

Navnet «Flyktningeruta» er egentlig ikke helt dekkende, da dette først og fremst var en kurér-rute der det ble fraktet viktig post, penger og utstyr – og mot slutten av krigen også våpen fra Sverige til Oslo. Ruta ble nok brukt av flyktninger, men dette var en hard og lang rute gjennom krevende skogsterreng.

250-300 personer fulgte Timianruta

I starten ble Timian omtalt som en «privat kurer-/flukt-rute». Dette tyder på at ruta hadde et noe uoffisiell status den første tiden (Diesen 1997).

Diesen skriver videre:

Lite påaktet hadde et av områdene i avsnitt 13100, nemlig område 13130, en «privat» rute som dog først og fremst ble brukt som kurerrute. Stabssjef ved avsnitt 13100, Eilert Eriksen, som fra tiden etter juli 1944 arbeidet for EV/13000, kjente til ruten, og han kom ofte med flyktninger som måtte gå en sikker rute. Den var bare brukbar for folk som kunne gå gjennom skog og ulendt terreng fra Oslo til grense røys 38. Likevel var det mellom 250 og 300 mennesker som ble hjulpet over til Sverige på denne ruten som ble døpt «Timian». Posten som ble sendt til og fra Stockholm hadde «enka på Sinsen» (fru Else Wendel) som basis. Dette var som tidligere nevnt Ask/13000s hovedkvarter i Oslo. Max Manus benyttet seg ofte av denne ruten til transport av sitt propagandamateriell på slutten av krigen og er den eneste som nevner den i en av sine bøker. Ruten transporterte også et større parti Colt pistoler med ammunisjon til D.13 i siste del av krigen. Det var Svein Blindheim som hadde skaffet dette partiet til veie.

Ruten ble lagt i august 1943 og ble holdt i gang helt frem til frigjøringen. Den ble på det meste betjent av 22 mann med nestkommanderende ved område 13130, Olav Thyvold, som sjef. Tross endel episoder (så som tre møter med tysk og et møte med norsk grense politi) hadde ruten ingen tap av noe slag.

I alt ble altså 250-300 personer loset over til Sverige langs Timianruta. Mange av disse gikk ikke hele ruta til fots, og da særlig ikke gjennom Østmarka. De ble i stedet transportert med buss eller lastebil til Enebakk eller på andre siden av Øyeren; ja endog nesten helt til grensa, og så gikk de til fots siste biten over grensa til trygghet i Sverige. Siste etappe, som også var den farligste, var den siste avgjørende strekningen fram over grensen. Ruta ble benyttet uten uhell helt fram til frigjøringen.

Milorg-jegeren Olav Knutsen forteller om den første losingen av en flyktning langs Timian, i juni 1943:

Jeg fikk beskjed om å møte opp i nordvestre hjørne av Slottsparken. Der kom det en kar som jeg ikke kjente bort til meg. Etter utveksling av stikkordene ble jeg vist (til) en eldre herre som ikke så frisk ut. Han var kledd i dress, skjorte med slips, hatt og frakk og små sko. Under armen hadde han en dokumentmappe. Han så ikke mye egnet ut for å gå skoglangs til Sverige.

……

Da vi begynte på skogen ved Skullerud skiftet han til et par gummistøvler som han hadde i mappen sin. Ut på formiddagen kom vi til den nedlagte Holtopsetra øst for Børtervannet hvor vi hvilte noen timer. Vi rodde over Øyeren i stjålet båt og gikk skoglangs til grensen. Her skiftet mannen til sko igjen. Han løftet på hatten og sa «takk for turen». Det var det hele – ikke et håndtrykk eller noe prat.

Denne turen var tilsynelatende ikke så dramatisk, men det var sikkert mange andre turer som ikke forløp så enkelt som denne, ikke minst med mye slit og strev i tungt skogsterreng og konstant frykt for å bli oppdaget av tyskerne eller angivere.

Ruta ble ryddet i 1995

«Flyktningeruta» ble første gang merket og ryddet i 1995 – i forbindelse med 50-års markeringen av frigjøringen i 1945. Arbeidet ble utført i regi av Foreningen flyktningeruta / Flyktningerutas venner – med opptegning av ruta på kart; merking og skilt i terrenget, og arrangering av turer.

«Foreningen flyktningeruta» gjorde et veldig viktig nybrottsarbeid i 1995, med å ta vare på og synliggjøre dette krigsminnet. Grenselosmuseet i Eidskog / Norske Grenselosers Museum ble også stiftet i 1995, og Foreningen flyktningeruta / Flyktningerutas venner og museet har samarbeidet i mange år. I 2007 slo foreningene seg sammen og stifta «Flyktningeruta Norsk Grenselosmuseum». Dette er fortsatt en dugnadsgjeng med aktive ildsjeler som rydder skogen og holder stien åpen og museet i gang.

I dag er ruta merket som tursti med blåmerking og skilt hele veien. Totalt er ruta ca. 120 km lang. Det er noen overnattingsmuligheter i Østmarka – Vangen, Bøvelstad og Øvresaga – men på andre siden av Øyeren er det mer begrensa muligheter. De som ønsker å gå hele ruta må nok satse på å overnatte i telt eller under åpen himmel.

I 2012 etablerte Riksantikvaren og Den norske turistforening samarbeidsprosjektet Historiske vandreruter, og da var det veldig naturlig at arbeidet fra 1995 ble fulgt opp og Flyktningeruta «gjenåpnet» i 2015.

Max Manus i Østmarka

Mellom Tonevann og Steinsjøen skjedde 12. mars 1943 det første fallskjermslippet i Østmarka under andre verdenskrig. Det var Max Manus og Gregers Gram – og en mengde våpen, ammunisjon og annet utstyr – som ble sluppet fra fly. Dette var innledningen til den seinere operasjon Mardonius, en sabotasje­aksjon på Oslo havn natt til 27. april 1943.

Rustne konteinere kan fortsatt sees i området. En av disse konteinerne er frakta til Vangen. Det ble også funnet en gjenglemt limpet (for sprenging av skip) i området for noen år siden.

Ut fra beskrivelsen Max Manus gir i en av bøkene sine lå de sannsynligvis i telt ved Steinsjøen i kløfta som er på østsiden av vannet. Transporten av våpen og utstyr ble gjort med båt over Mosjøen (i boka kalt Movann), derfra over Børtervanna eller Rausjø til en gård de brukte som skjulested i Enebakk. Han skal visstnok også ha brukt Rausjø for utprøving av noen egenproduserte torpedoer som skulle brukes til skipssabotasje.

Max Manus skriver om dette slippet og strabasene etterpå i selvbiografien «Det vil helst gå godt», fra 1988.

Hytter og koier i Østmarka

Milorghytte ved Tonekollen / Villdalen
I vestveggen av Tonekollen lå Milorgområde 13130 sin kommandosentral i Østmarka. Hytta var et lite krypinn som var etablert på en hylle, og på litt avstand så det ut som en del av fjellveggen. Hytta var meget godt kamuflert. Hytta stod etter krigen ubrukt og uten vedlikehold og falt sammen etter få år.

Terje Diesen skriver i boka si:

Området hadde tatt seg ut en eventuell kommandoplass i vestveggen av Tonekollen hvor det var bygget et krypinn av tømmer på en liten hylle i fjellveggen. Det ble ofte benyttet av svenskerutens (Timian) karer når de hadde behov for å hvile på vei til eller fra grensen.

Det er ingen synlige rester etter denne koia i dag.

Ei ny lita koie (Bergly) ble bygget omtrent på samme sted i 1974. Denne stod til midt på 1990-tallet, og mange som ser restene etter Bergly tror kanskje at det er denne milorghytta de har sett.

Skålsjøkoia
Skålsjøkoia lå på Vælsåsen mellom Skålsjøen og Svartkulp. Vi er ikke helt sikre på hvor denne koia eksakt lå, og det er heller ikke funnet rester etter denne koia i terrenget.

Bjønnebete
Ved Bjønnebete mellom Drettvann og Sør-Elvåga lå en av de mest kjente og brukte milorg-hyttene. Hytta ble bygget av Milorg-gruppe 13.113, og hytta og området rundt ble mye brukt til øvelser.

Under den store razziaen som tyskerne gjennomførte i september 1944 deltok flere tusen soldater, og de gjennomtrålet store deler av Østmarka (se også omtalen av Ørneredet under). Flere hytter ble funnet og ødelagt, i alt ni mann ble arrestert, men ingen depoter eller våpenlagre ble funnet.

To Milorg-karer – Ingolf Nordstrøm og Kjell Skøyen – ble overrumplet og tatt til fange under denne razziaen. Nordstrøm blei seinere henrettet på Akershus festning, så seint som 17. mars 1945. Han er blant de falne som er hedret ved minnesteinen på Sarabråten.

Området rundt koia er i dag ryddet og det er satt opp en informasjonstavle. Det er også merket sti inn fra enden av veien ved Bjønnebete.

Klondyke
Klondyke var ei Milorgkoie ved Kastvangen. Hytta ble bygget i 1943, og ble revet av Losby bruk (ved en misforståelse) i 1948.

Det opereres med litt uklare stedsangivelser for denne hytta. Noen sier at den «… lå rett øst for Løkkebrudalen mot Simmingsmyr.» Disse stedsangivelsene er innbyrdes litt motstridende, så hvor denne hytta eksakt lå er noe uklart.

Rolf Holth – som var en av Milorgjegerne i området – kan huske at ovnen ble stjålet i 1944 og at mistanken falt på eneboeren Johan Nes. Da Rolf og Hans Christophersen noe seinere traff på Johan ved Slepptjern like etter at ovnen ble funnet i bekken mot Sør-Skytten, fikk Johan en grusom skyllebøtte. De fikk ovnen tilbake med pulk og hunden Pan.

Musehogget
I sørvestre vika av Halssjøen lå det ei tømmerhoggerkoie tilhørende Losby bruk. Koia ble brukt av Milorg under krigen, og etter krigen ble den mye brukt av speidere. Hytta ble revet i 1951.

Minus 25 grader øst
«Minus 25 grader øst» var et lager for sanitetsutstyr og våpen sør i Deledalen litt opp fra Elvåga. Lageret lå i ei hule i en storsteinet ur litt opp i bergveggen.

Fra boka «Fra gasbind til sten-gun» har vi denne beskrivelsen:

Formålet ved turen i dag var å finne en brukbar lagerplass for sanitetsutstyret, ski til skikjelker, primuser m. m. Vi fortsatte forbi Gullsmeden, krysset Elvåga og tok opp dråget langs bekken nord for «Huken». Vi fortsatte leitinga ned gjennom Deledalen. Erik oppdaget et hull i fjellveggen på sørsida av løypa. Vi undersøkte det og fant det brukbart. Fjellet heldte litt utover og det var ikke sne langs fjellveggen. 4-5 meter oppe var det en sjakt rett inn. Der var det god plass til det utstyret vi skulle lagre. Vi hadde et par forfrysninger på hjemveien, Einar Øfsdahls øre og Odds nese, men vi fikk liv i dem igjen ved iherdig gnidning. Det var 25 kuldegrader den dagen, og depotplassen fikk derfor navnet «Minus 25 grader øst».

Ørneredet
Milorghytta Ørneredet lå i bratthenget ved vest for søndre delen av Simmingsmyr. Milorggruppe 13134 fra Nordstrand hadde base her under krigen. Hytta var opprinnelig av lafta stokker, men det er knapt synlige spor etter hytta i dag; kun en liten grop i bakken og rustne rester av ovnen, piperøret og et gammelt krafsebrett.

Thorolf Røberg var jeger i Milorg-gruppe Nordstrand 13134. Her forteller han med egne ord om sin flukt gjennom Østmarka da tyskerne holdt stor-razzia 16. september 1944:

«Jeg hadde ligget noen dager i Ørneredet som vi kalte en tømmerkoie laget vårt hadde bygget i bratthenget opp for Simmingsmyr øst for Eriksvann. Lørdag 16. april ’44 hadde jeg nettopp dratt grøtkjelen vekk fra varmen, litt over ni om morgenen. Da hørte jeg noen som snakket dempet nede på myra. Lørdag var dagen da de andre i laget skulle komme, men jeg syntes nok det var vel tidlig, så jeg gikk ut for å holde øye med stien. Og der rett under meg kommer en tysker med maskinpistol i hånden. Nå var det bare å løpe …. »

Hele historien kan leses i Terje Diesens bok «Milorg område 13130».

Vi vet ikke hvor lenge etter krigen hytta stod, om den ble brent eller ødelagt, eller «bare» har forfalt gjennom årene. Hytta er kjentmannspost (2020 – 2023) og mange har sikkert besøkt stedet på postjakt.

Fire koier ved Auretjern i Rælingen

Det lå fire koier mellom Tappenbergvannet og Aurtjern, ca. 800 meter nordøst for den innerste bukta i Tappenbergvannet. Koiene ble bygget sommeren 1944 av en motstandsgruppe med folk fra Strømmen og Rælingen. Gruppa kalte seg Bjørntjerngruppa, og var en mer frittstående motstandsgruppe enn dem som seinere ble organisert i Milorg.

Hyttene ble bygget for å skjule ei gruppe på inntil 70 (!) ungdommer som var innkalt til Arbeidstjenesten. Det var krevende å skaffe mat til så mange. Noe mat fikk de fra Strømmen, og det ble vel også skutt noe vilt.

Alf Stefferud forteller:

Til jul i 1944 hadde de lyst på få tak i en gris. En nasibonde på Lørenskog drev med griser og planen var å stjele en slaktet gris etter tillatelse fra høyere hold. Syv mann var med på oppdraget den 19. desember, som dessverre endte i en tragedie. En mann ble skutt av bonden. Full retrett, da man var redd for rassia.

Hyttene ble så beordret revet og gruppa ble oppløst. Det er synlige rester etter hyttene i 2022.

Milorghula ved Smalvann

Her hadde Milorgområde 13130 ett av sine våpenlagre. Oppunder taket i hulen lå en smal hylle, stor nok til en del utstyr. Hula er mer enn tre meter dyp og har flere innganger.

Det lå flere slike huler i Østmarka. Stedet var også mobiliseringsplass for gruppa. Her ble det oppbevart maskinpistoler, ammunisjon, sprengstoff og hjemmelagde håndgranater, samt annet utstyr som kunne være godt å ha.

Hula ble lokalisert en gang i 1941, men det var ikke før i 1943 at arbeidet i gruppa kom ordentlig i gang og Milorg tok i bruk hula til å oppbevare utstyr. Hula ble aldri funnet av tyskerne og ble benyttet helt til krigens slutt.

Minnesteinen ved Sarabråten

To medlemmer av Milorg-gruppe 13132 ble skutt under en razzia i februar 1945. Ytterligere sju ble arrestert og senere henrettet på Akershus festning.

Disse har blitt hedret med et minnesmerke på Sarabråten. Milorg-bautaen, som bærer navnet på de ni og teksten «Falt i kamp for fedrelandet 1940 – 1945», ble reist etter krigen, og avduket 16. juni 1946.

Hvert år omkring 7. juni holdes det en minneseremoni i regi av Østmarkas Venner. De siste årene har blant annet kong Harald, Jens Stoltenberg, Fabian Stang og Gunnar «Kjakan» Sønsteby minnet og hedret de falne. I 2022 var det Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen som holdt hovedtalen ved arrangementet.

Slippet ved Kåterudmåsan

På Kåterudmåsan var det en slipp-plass med kodenavn «Akeleie». Dette var det eneste reine våpenslippet i Østmarka i løpet av krigen. De andre slippene var knyttet til slipp av sabotører og andre som skulle tilbake til aktiv tjeneste i Norge.

Natta til 24. april 1945 var det to flyslipp her med til sammen 27 konteinere med våpen og utstyr. Milorgfolk fra Rælingen, Lørenskog og Strømmen tok imot slippet og fraktet 4,5 tonn utstyr videre til Åmotdammen og Øgardshøgda i Rælingen.

Her er noe av det som ble sluppet over Østmarka denne natta:

• 12 Brengun maskingeværer, 14 Stengun maskinpistoler, 90 Lee Enfield geværer og 10 US-karabiner
• Diverse ammunisjon, og et stort antall håndgranater
• Sambandsutstyr – bl.a. felttelefoner og telefonkabler
• Lommelykter med batterier, og militære marsjstøvler
• Sjokolade, tyggegummi, tobakk og sigaretter – men det var farlig å røyke engelske sigarettmerker dersom noen så det!

Konteinere og fallskjermer måtte gjemmes umiddelbart for å unngå å bli oppdaget. Men silken i fallskjermene kom senere til nytte da det skulle sys frigjøringskjoler. Mang en fin brudekjole og konfirmant¬kjole ble sydd av fallskjermsilke fra Østmarka i 1945!

Øst og nord for myra er det fortsatt rester etter slippet, dvs. rester av konteinerne. De to foreningene Sagelvas Venner og Strømmen Vel har satt opp informasjonsskilt ved slippstedet.

Synlige kulturminner i dag

I denne artikkelen er det tatt med et utvalg av krigsminner i Østmarka. Utvalget er hverken representativt eller uttømmende, men eksemplene gir kanskje litt inspirasjon til å utforske krigshistorien i Østmarka videre.
Det er ikke så mange synlige kulturminner fra krigens dager i Østmarka i dag, men på følgende steder er det fortsatt synlige rester:

• Bjønnebete – informasjonsskilt og «søppel-rester»
• Ørneredet – rester etter ovn, mm
• Spinnheim – fortsatt synlige rester etter selve hytta
• Totem-koia – fortsatt synlige rester etter selve hytta
• Auretjern-koiene – fortsatt synlige rester
• Konteinerne på Kåterudmåsan
• Milorghula ved Smalvann
• Hula ved Åmotdammen
• Nuggerud – teksten «Vi vil ha fred, frihet, ikke diktatur» sammen med et V-tegn ble malt på fjellveggen like sør for Nuggerud. Teksten er seinere frisket opp av Groruddalen historielag.