Skogen som nå beklageligvis er hogget er omkranset av verneverdig skog som kan inngå i en nasjonalpark, og hogstområdet grenser til Hauktjern-området som er vernet av hensyn til friluftslivet.
På tross av gunstige og tørre forhold i juli, da hogsten ble gjennomført, ser hogstfeltet etterpå nærmest ut som en slagmark. Store deler av vegetasjonsdekket er ødelagt av de enorme hogstmaskinene, og flere steder er også jordsmonnet ødelagt – det vil si at den mineralske jorda er blottlagt. Store mengder hogstavfall preger hele hogstfeltet, som med unntak av blåstien er tilnærmet uframkommelig. Etter mitt syn har denne hogsten medført store ulemper for friluftslivet og naturen.
Østmarkas Venner klaget på Oslo kommunes avgjørelse om å tillate hogsten. Vår klage ble behandlet av Statsforvalteren i Oslo og Viken, som ikke på noe punkt ga oss medhold. Dette til tross for at markaforskriftens formål er å sikre at «.. utøvelse av skogbruk i Marka bidrar til å bevare og utvikle områdets kvaliteter knyttet til friluftsliv, naturmiljø, landskap, kulturminner og vannforsyning». Videre heter det i forskriften at: «Dersom kommunen finner at foryngelseshogsten kan medføre vesentlige ulemper for friluftsliv, naturmiljø, landskap, kulturminner eller vannforsyning kan kommunen nekte hogst eller gi nærmere pålegg om hvordan hogsten skal gjennomføres».
Flere steder er det skader på vegetasjonsdekket og mineraljorda er blottlagt. Foto: ØV.
Det er betimelig å spørre, i denne og andre hogstsaker som vi har klagd på det siste året: Hva skal til av «vesentlige ulemper» for at kommunen eller Statsforvalteren skal avslå hogsten? Alternativet til avslag var at det kunne utføres forsiktig plukkhogst på vinteren når det er tele i bakke. Etter vårt syn er det en mangel på helhetstankegang i kommunene, og så vidt vi erfarer er heller ikke hogsten i denne naturskogen forelagt de som ivaretar friluftslivet i Oslo kommune.
Det felleskommunale Regionkontor landbruk for Oslo, Lørenskog og Rælingen er i dette tilfellet underlagt Oslos byråd, som utgår av flertallet i bystyret. I de andre kommunene er det rådmannen og til syvende og sist kommunestyret som bør kunne legge føringer for hvordan disse hensynene skal avveies. Har virkelig politikerne ingen synspunkter på hvordan deres egen administrasjon avveier mellom hensynet til friluftsliv og naturmiljø på den ene siden, og mot skogbruket på den andre siden? Og hva mener vår nåværende eller en kommende klima- og miljøminister om markaforskriften, som dessverre er underlagt hans kollega – landbruks- og matministeren?
Speiderhytta ved Ulvenseter etter hogsten. Foto: ØV
Etter at FNs klimapanel la fram sin siste rapport, og skogbranner og flommer har herjet flere steder på vår klode, kan det se ut som om valget blir et klima- og miljøvalg. Som blant andre Dag Hessen og Anne Sverdrup-Thygeson skrev i en kraftfull kronikk i august. Tap av natur og klimakrisa står i et skjebnefellesskap: «Når vi ødelegger natur og artsmangfoldet, klarer ikke havet, jordsmonnet og naturskogen å ta opp like mye klimagasser. Samtidig vil økte klimagasser gi mer naturtap».
Det gamle slagordet «Vi må handle lokalt og tenke globalt» gjelder fortsatt. Det er summen av de små inngrepene som fører til tap av natur – enten det er en bit av en naturskog ved Ulvenseter i Oslo, en våtmark i Rælingen, en bekk i Enebakk, eller Oslofjorden som forringes. På lik linje som for klimaet, kreves det handling for naturen både lokalt, nasjonalt og globalt. Det forhandles nå om en ny global naturavtale, som skal bli like viktig for naturen som Paris-avtalen er blitt for klimaet. Norge må bli en pådriver for en avtale som redder naturen. I mellomtida bør de som sitter med ansvaret og alle vi andre se i speilet og spørre oss: Hva kan jeg gjøre for å redde naturen der jeg bor?
Godt valg for Østmarka og all annen natur!
Av Helga Gunnarsdóttir
