Det er ikke bare stamgjestene som kommer til å bli savnet: Også Even og Irene kommer til å bli savnet av mange, når de slår av kaffetrakteren på Sandbakken for siste gang ved utgangen av juni. De to har nemlig bidratt til å gi markastua øst for Sværsvann et solid løft etter at de overtok som vertskap våren 2004, men nå sier de altså takk for seg.
Sandbakken hadde stått tomt en stund etter det forrige vertskapet da Even og Irene overtok for 11 år siden, og det tok litt tid å venne turfolket til at stedet var åpent igjen. I flere år etter overtakelsen hendte det rett som det var at turfolk fra fjern og nær ringte for å sjekke om det var åpent i helgen, sånn at de kunne komme innom. Stedet var jo åpent, for Even og Irene har vært presise som et atomur – og dermed begynte turfolket å komme innom igjen.
I våre dager er åpningstidene oversiktlig presentert på Sandbakkens nettsider, så det er ingen grunn til å være i tvil.
Folksomt på skisøndagene
Even og Irene har trukket mye folk til Sandbakken blant annet fordi de har vært flinke til å finne på ulike arrangementer i tillegg til serveringen av kaffe, nystekte vafler, hjemmelagde kanelboller, ostekake, og så videre. På Sandbakken har det blant annet vært arrangert soppkurs, måneskinnsturer, boklanseringer og en rekke ulike foredrag med Østmarka-tilknytning. Dermed har også besøket tatt seg opp, til de grader at opptil 1000 mennesker nå kan være innom på en god skisøndag. Om sommeren er det naturlig nok litt stillere, men også på den årstiden kan du omtrent stille klokka etter noen av stamgjestene.
Even og Irene vokste opp på henholdsvis Oppsal og Bøler, og begge har gode minner om de første skiturene til Sandbakken. Irene var kanskje den aller sprekeste, for hun gikk ofte på ski tur/retur Sandbakken etter skoletid. – Det var jo ikke lysløype på den tiden, så det var greit å få gått så langt som mulig før det ble mørkt, forklarer hun.
Evens første bekjentskap med Sandbakken, fra utsiden av disken vel å merke, kom da han var med på turer til speiderhytta Blåhaug like i nærheten. Han ble enda bedre kjent med stedet under arbeidet med førsteutgaven av den populære boka «Østmarka fra A til Å», som ble utgitt i 2000. Even var nemlig frilansjournalist før han kom til Sandbakken som bestyrer, mens Irene jobbet i reisearrangøren Merlot – som arrangerer aktivitetsferier (sykkel- og fotturer) til Frankrike og andre land. Både Even og Irene går nå tilbake til sine gamle jobber, men de har for så vidt aldri helt sluppet taket i dem.
Som å slå opp med 200 kjærester
– Nå har vi vært her i 11 år, og det har vært som et eventyr hele tiden. Noen av stamgjestene er skuffet over at vi gir oss nå, og det er både hyggelig og litt trist, men 11 år er faktisk ganske mye i en slik jobb. Det er lenge siden noen andre drev Sandbakken så lenge sammenhengende, forteller Irene.
– Men det blir jo som å slå opp med 200 kjærester på en gang! Vi har hatt veldig mange hyggelige opplevelser på Sandbakken, men å bli kjent med stamgjestene har vært den aller hyggeligste delen av jobben. Før vi begynte her, hadde vi ingen anelse om at ei markastue kunne ha så mange og så stabile stamgjester, tilføyer Even.
Ideell plassering
Sandbakken ligger bare noen få hundre meter fra den store parkeringsplassen innenfor Setertjern, og den plasseringen har vært ideell for Even og Irenes måte å drive på.
– Når vi for eksempel har soppkurs eller arrangementer på kveldstid, kan folk parkere og gå hit på bare ti minutter. Dessuten er det veldig fint for pensjonister og barnefamilier at det er så kort vei fra parkeringsplassen. Og de som vil gå lengre turer, kan gå hit både sommer og vinter fra for eksempel Grønmo, Krokhol eller Mortensrud. Om vinteren kommer nok 80-90 prosent av kundene våre fra Oppsal, Ellingsrud og Bøler, men om sommeren er flere fra Ski, Langhus og Nordstrand, forklarer Even.
Sandbakken har forresten hatt en ideell plassering også for vertskapet, som aldri blir lei av Østmarka.
– Vi har jo nesten alltid fri mandag og tirsdag. Da kan vi bare gå rett ut av døra, og så er vi i løypa eller på stien. Folk snakker om at dørstokkmila kan være ganske lang, men vi har bare en dørstokkcentimeter – og den krysser vi så ofte vi kan, tilføyer han.
Irene Asphaug og Even Saugstad hadde så smått begynt å pakke da Østmarkas Venner var innom i begynnelsen av juni, og ved månedsskiftet juni/juli er det ugjenkallelig slutt. De to lurte lenge på om de skulle snike seg stille ut bakdøra, men stamgjestene og mange andre ville det annerledes. Derfor blir det etter alt å dømme både bløtkake og andre oppmerksomheter i helgen før sankthansaften, og så blir det kanskje «resteparty» helgen etter.
Døgnrytmen har endret seg
– Det er nok ikke bare stamgjestene vi kommer til å savne, men også blant annet de stille morgenstundene på trammen. Her på Sandbakken har vi også orkesterplass når det gjelder å følge med på hvordan årstidene skifter, og det har vært fantastisk å se hvor forskjellig lyset kan være fra den ene dagen til den andre. Når den første snøen har lagt seg om høsten, og fullmånen nesten flombelyser hele Østmarka, er det lett å bli fascinert, sier Irene.
– Det har forresten vært interessant å se at døgnrytmen har endret seg hos folk i løpet av de årene vi har vært her. De første årene sto folk omtrent og skrapte på døra og ville inn allerede kl. 10, og da hadde de gjerne gått fra Oppsal eller Bøler. Men nå blir klokka både 11 og 12 før trøkket kommer, og så kommer alle omtrent samtidig. Hvis du isteden venter til halv fire med å komme hit, har du Sandbakken nesten for seg selv. Vi vet ikke hvorfor det er slik, men kanskje det har noe å gjøre med at mange tv-kanaler sender de beste programmene langt på kveld og ut over i de små timer, antyder Even.
Bymiljøetaten i Oslo kommune bekreftet i månedsskiftet mai-juni at de nye vertene på Sandbakken er Gunn Oftedal fra Rogaland og Sébastien Barrault fra Sveits. De bor og jobber nå på Svalbard. Sandbakken blir etter alt å dømme stengt i juli og august, før det nye vertskapet overtar og holder åpent fra 12. september.
